Vivianne Sydnes: Ikke så redd for å gjøre feil

– Partitur er en utømmelig kilde til inspirasjon, nesten uansett hvem som har skrevet det, sier Vivianne Sydnes.

Hun er dirigent, domkantor i Oslo domkirke, og professor i kordirigering ved Musikkhøgskolen. I august tiltrådte hun dessuten stillingen som viserektor på NMH.

I over 20 år har hun vært med på å prege så vel den utøvde kor- og kirkemusikken i Norge som utdanningen av morgendagens dirigenter og kirkemusikere.

Den aller største motivasjonen ligger i formidlingen, av musikken så vel som kunnskapen. Og i det å se andre lære.

Likevel var det aldri planen å bli profesjonell musiker. Vivianne søkte medisinstudiet, både før og etter at hun kom inn på NMH.

– Panfløyte var det nærmeste vi kom klassisk musikk hjemme, så jeg har ikke vokst opp med å lytte til klassisk, sier Vivianne.

Hun er født i 1974 og oppvokst på Bislett, med piano i stua og foreldre som var glad i å synge.

Ingen av dem er musikere, men de sang rent, ifølge Vivianne. Faren hadde spilt i Guttemusikken i Gamlebyen som barn. Moren kunne noen sanger på piano, og litt gitar.

– Vi er to søstre og en lillebror, og da han kom måtte mamma passe på oss samtidig. Da satt hun og sang mens hun ammet. Så jeg har blitt sunget mye for.

I seksårsalderen begynte hun i barnekor. Og noen år senere ble det undervisning hos en gammel piano-tante med huset fullt av nips.

– Det var et gammelt hus, og opp trappen var det en stor hall hvor hun hadde flygelet sitt. Jeg var liten, og det svømte av ting og tang og inntrykk. Litt som Alice i eventyrland, beskriver Vivianne.

At det ble akkurat piano var nok litt tilfeldig, tror hun selv. Men det var jo nærliggende å begynne å lære et instrument som hun allerede hadde tilgang på hjemme.

Og det bunnet kanskje også i en nysgjerrighet overfor musikken. Som liten var Vivianne ofte bortpå pianoet, trykket på tangentene, lot som hun skrev besifring uten å vite hva det egentlig var.

– Det er jo et veldig vanlig instrument å spille. Siden jeg ikke hadde musikerforeldre var det ikke snakk om verken stryk eller blås, jeg kjente ingen som holdt på med det, sier hun.

Etter hvert ble undervisningen flyttet over til den kommunale musikkskolen. Vivianne var stort sett en pliktoppfyllende elev, selv om det ikke alltid var leksene hun terpet på.

I noteheftet var det jo meningen å jobbe med først den ene sangen og så den neste, og så videre. Det hadde ikke Vivianne tid til.

– Jeg spilte på alle de andre sangene. Og da følte jeg at jeg juksa, at det jeg gjorde var uskikkelig. Men jeg var nysgjerrig; «hva kommer bak dette, hva er det som skjer etterpå?»

Hvorvidt læreren noen gang oppdaget hva hun drev med vet hun ikke. Progresjon hadde hun i alle fall, for hun spilte jo mye selv om hun ikke øvde på det hun skulle.

Og om hun ikke var veldig nøye med fingersettingen, tror Vivianne at denne fremgangsmåten har hjulpet henne til å bli god på å lese noter.

Hun påpeker at som dirigent er det en fordel å kunne skaffe seg overblikk på en effektiv måte.

– Jeg har blitt god på å absorbere store mengder musikk. Jeg slurver ikke, men jeg tror kanskje ikke jeg har det i meg å øve skalaer, eller være veldig nøyaktig.

Nøyaktig eller ikke, Vivianne fortsatte med piano.

I 13-årsalderen hadde hun til og med en spilletime hos en meget ung Wolfgang Plagge, hvor hun spilte Chopins Nocturne, opus 9.

– Jeg visste jo egentlig ikke hvem eller hva han var, men jeg skjønte at det var gjevt å komme til han med krøllene som var veldig entusiastisk. Og jeg skjønte at ikke alle fikk det, sier hun.

Det hun dessuten gjorde mye av var å spille sammen med andre. På kulturskolen hadde de av og til samspill-prosjekter, og Vivianne ble ofte spurt om å akkompagnere andre musikere.

– Det var sikkert fordi jeg leste noter godt og hadde det overblikket. Det var viktig for meg.

Også utenfor kulturskolen ble det mye musikk.

Vivianne spilte i forbindelse med kristent arbeid og på leir. Hun akkompagnerte og ledet allsang. Hun spilte og sang sammen med søsteren sin, og med en venninne på klarinett.

Besifringsspill lærte hun seg på egen hånd.

– Jeg brukte det mye. Alle visste at jeg kunne spille piano, oppsummerer hun.

På videregående valgte Vivianne Kristelig Gymnasium, eller KG, i Oslo. Ikke musikklinje, men de hadde kor, og hun fikk brukt pianoferdighetene.

Samtidig begynte hun å vikariere som organist i Fagerborg kirke. Hun var jo som regel der på søndagene uansett, og kjente gudstjenestene ut og inn.

– Jeg tenkte at når jeg først var i kirka kunne jeg like gjerne tjene litt penger på å være der, sier hun og ler litt.

– Så jeg spilte på det lille orgelet. Bare med hendene, ikke med beina, for det kunne jeg ikke.

Enda.

Da hun var rundt 18 år fant hun nemlig veien til Oslo domkirkes ungdomskor. Dirigent der var nåværende NMH-kollega Kristin Kjølberg. Det åpnet en ny verden av musikk og liturgi for den ellers så kirkevante Vivianne.

– Da kom jeg virkelig inn i det klassiske og kirkemusikken. Det høykirkelige, som jeg ikke var vokst opp med, sier hun.

Pilene hadde begynt å peke i den retningen som til slutt skulle føre henne til Musikkhøgskolen. Selv om hun ikke visste det selv helt enda.

– Jeg søkte medisinstudiet og kom inn der, men så skulle jeg bare gjøre litt musikk først, sier Vivianne.

Dette «først» skulle vise seg å bli et begrep med lang horisont. For etter videregående kom hun også inn på det som senere skulle bli Høyskolen i Staffeldsgate. Der hadde de et ettårig musikkprogram.

– Det ble altfor mye kristelighet. Men det var mye bra også, for der møtte jeg jo yrkesmusikere.

På «Staffelds» spilte hun piano og sang, hun dirigerte, og hun lærte å bruke beina når hun spilte orgel.

Året etter, i 1995, søkte hun medisinstudiet igjen. Men hun søkte også kandidatstudiet i kirkemusikk på Musikkhøgskolen.

– På orgel kunne jeg bare de stykkene vi skulle spille på opptaksprøven. Det synes jeg er veldig morsomt, ler Vivianne.

– Og jeg spilte piano. Ikke veldig bra, for jeg hadde jo ikke jobbet sånn ordentlig solid med det. Men jeg kunne synge og dirigere og hadde gode karakterer. Så da kom jeg inn.

Disse årene med musikkstudier var delvis ment som en kompensasjon for at hun ikke hadde gått musikklinje på videregående.

Hun skulle drive litt ordentlig med musikk en stund før virkeligheten kalte.

– Jeg ville se hvordan det var, for jeg ante jo ikke. Jeg kjente ingen som var organister, sier Vivianne.

Foreldrene var skeptiske til det å satse på musikk. Mest fordi de var bekymret for at det ville bli vanskelig å leve av og tjene penger på, tror Vivianne. Og at hun ikke skulle bli tilstrekkelig utfordret, intellektuelt og akademisk. De visste jo heller ikke mye om musiker-livet.

Omsider kom det likevel til et punkt hvor hun lot være å søke medisinstudiet hvert år. Vivianne bestemte seg for å bli musiker.

– Den gangen tenkte jeg at musikken var mer forpliktende; at jeg måtte gi mer av meg selv som musiker enn som lege. Og at det ville kreve mer av meg fordi jeg som musiker må være ekte, i kontakt med meg selv og det jeg vil at vi skal formidle, forklarer hun.

– Jeg tenkte at jeg ved å være musiker ville kunne bidra mer i folks liv.

Synet på lege-rollen har nok endret seg litt siden hun var i starten av 20-årene. Men valget føltes riktig. Og nå kunne hun fokusere fullt og helt på musikken.

– Jeg søkte, og så fortsatte jeg, og etter et par år sluttet jeg å tenke at jeg kanskje skulle slutte, oppsummerer Vivianne.

Da hun søkte på kirkemusikk-studiet var hun egentlig flinkere til å dirigere enn å spille orgel, mener hun selv. Litt etter litt var det da også dirigeringen som ble hovedbeskjeftigelse.

Vivianne begynte å dirigere ungdomskoret i Domkirken, og året mellom tredje- og fjerdeklasse på NMH tok hun en pause fra studiet for å vikariere i Nordstrand kirke.

– Det var et fint sted å være. Og det var kjempebra for meg. Jeg fikk komme ut i arbeidslivet, måtte jobbe mye og gjøre masse forskjellig, sier hun.

Koret der var kjent for å ha høyt nivå, etter at musikere som Terje Kvam og Svein Møller hadde virket der gjennom mange år. Aktivitetsnivået var høyt.

– Etter det fikk jeg opp turtallet på øvingen, for da skjønte jeg hvilket fantastisk privilegium det var å ha tid til å øve.

Oppholdet i Nordstrand kirke har formet henne mye, tror Vivianne. Det ble også ekstra spesielt på grunn av kantor Svein Møllers sykdom og bortgang sommeren 1999. Vivianne befant seg midt i det, og samtidig på utsiden.

– Jeg kjente ham jo ikke, jeg var bare vikar for ham. Men det var veldig dramatisk for alle rundt meg, husker hun.

Våren 2000 fullførte hun kandidatstudiet på NMH.

Deretter gikk turen videre til Kungliga Musikhögskolan i Stockholm, og to år med diplomstudier i kordirigering under professorene Anders Eby og Stefan Parkman.

Studentene ble drillet i teknikk og repertoar. Det kunstneriske måtte de i stor grad komme med selv.

– Jeg fikk beskjed om at «musiker var du før du kom», sier Vivianne.

– Den holdningen synes jeg er underlig, men samtidig har det gitt meg trygghet på hva jeg gjør med hendene.

Dermed hadde hun trygghet både i hendene og i notene. Apropos de partiturene.

For Vivianne har den skrevne musikken en verdi i seg selv; at hun kan utforske den kun ved å lese, før den settes ut i livet.

Og hun hører musikken når hun leser.

– Kjernen og kraften i mitt virke er den musikken som blir min, eller som jeg får fra et partitur og som jeg må gjøre til min. At jeg får ta del i det, og kommunikasjonen som skapes.

Da de to årene i Stockholm nærmet seg slutten måtte Vivianne begynne å tenke på hva hun skulle hun gjøre nå. Hvordan ville livet som frilansmusiker bli?

– Da trodde jeg at jeg skulle spise havregrøt og ha do på gangen. Det var litt sånn «ok, nå tar vi det herfra, og så ser hva som skjer».

Hun som alltid hadde gått rett videre til neste utdanningsinstitusjon så egentlig litt fram til en tilværelse hvor fremtida var mer uviss.

Og dersom denne tilværelsen ble en fiasko hadde hun fortsatt en reserveplan.

– Jeg tenkte nok at hvis det ikke gikk og jeg ikke trivdes, så kunne jeg fremdeles studere medisin eller gjøre noe annet, sier Vivianne.

Noe medisinstudium ble det imidlertid ikke denne gangen heller.

For samme år som Vivianne hadde sin avsluttende eksamen i Stockholm ble det utlyst en kantor-stiling i Trondheim. I selveste Nidarosdomen.

Selv om hun visste at hun ikke kunne forvente å få jobben valgte hun å søke. Og ble ansatt som domkantor i en alder av 27.

– At de turte det. Det har jeg tenkt på i ettertid, jeg synes de var så kule. «Hun der har ikke mye erfaring, men henne vil vi ha,» beskriver Vivianne.

– I dag ville jeg tenkt: «Vi gir henne fem år et annet sted, og så kan hun komme til oss etterpå.»

I tillegg til utdanningen gjetter hun på at arbeidserfaringen fra Nordstrand kirke og Domkirken i Oslo spilte positivt inn i søkeprosessen. Det at hun allerede hadde vært en del av det høykirkelige livet i mange år.

– Det hadde nok mye å si. Jeg fikk den jobben, og da visste jeg hva som skulle skje likevel.

Dermed ble det verken frilanstilværelse eller do på gangen.

Vivianne gikk til verket med stort pågangsmot, og en selvfølgelighet som bare kan tilskrives en nyutdannet utøver med musikklivet for sine føtter.

– Dette er veldig merkelig å fortelle om, men jeg syntes ikke det var noe rart at jeg hadde fått…

Hun tenker seg litt om. Angriper det fra en annen vinkel.

– Jeg møter studenter som akkurat er ferdige, som har masse pågangsvilje: «Nå har jeg lært alt og det er jeg som er midt i musikklivet.»

– Fulle av kunnskap og selvtillit?

– Ja, og sånn skal det også være, for det er jo de som er fremtiden. Det er de som bestemmer hva musikklivet skal være de neste ti årene, i samarbeid med andre. Så det følte jeg også.

– Jeg hadde en veldig selvfølgelighet over det arbeidet jeg gjorde, som jeg ikke har nå, sier hun.

I ettertid har hun fått gjengitt noe hun skal ha sagt til Oratoriekoret i Nidarosdomen på et ganske tidlig tidspunkt. Riktig nok med et glimt i øyet:

– «Ja, her har jeg mye å lære dere.»

Vivianne rister litt på hodet av seg selv.

– Jeg hadde en selvstendighet og en trygghet. Men det var både-og. Jeg var jo usikker og stresset for store produksjoner, programmering, orkester. Men det gikk bra.

Noe av grunnen til at det gikk så bra kan nok være at hun aldri har vært redd for å gjøre feil, eller innrømme at hun ikke kan ting, reflekterer Vivianne.

– Det er ikke alltid jeg føler meg så høy i hatten, men jeg tåler å gjøre feil og spørre. Er dette for vanskelig? Jeg vet ikke, jeg bare prøver.

Det ble 10 år i trønder-hovedstaden før nye muligheter førte henne tilbake til hovedstad-hovedstaden.

Høsten 2012 skulle et helt nytt bachelorprogram i dirigering starte opp ved NMH, og skolen trengte en førsteamanuensis i korledelse, i 50 prosent stilling.

Vivianne søkte, igjen uten noen forventning om å få jobben. Hun hadde jo ikke undervist så mye. Men også denne gangen ble det full klaff.

– Jeg ble ansatt 5. august, og undervisningen begynte 15., forteller hun.

Altså var det bare å brette opp ermene. Vivianne sto der med én studieplan, to studenter, og beskjed om at disse skulle ha eksamen.

I starten måtte hun og kollegaene finne ut av det meste på egen hånd.

– Mye av undervisningen på programmet foregår individuelt, så timeplanen la jeg opp selv. Prosjekter også, sier hun.

– Jeg synes egentlig det var greit, jeg er jo litt egenrådig også. Programmet var nytt og vi kunne forme det selv. Og det er få studenter, så det blir veldig dynamisk.

Interessen for læring, for hvordan kunnskapen vokser frem, våknet i Vivianne allerede som barn. Da hun var for nysgjerrig til å holde seg til dagens pianolekse. Hun ville vite hvordan det utviklet seg videre.

Nettopp dette er noe av det mest spennende ved å undervise også.

– Å undervise studentene er alltid kjempegøy. Jeg liker å lære bort, og å se hva som skjer når noen oppdager noe nytt. Se på dette, hva gjør dette med deg? Det gir så mye, sier hun.

Selv om hun ikke liker tanken på et hierarki, verken i kormiljøet eller på NMH, er hun klar over at posisjonen hennes gjør at hun blir sett opp til og respektert. Dermed er det også opp til henne å skape trygghet i situasjonen, mener hun.

– «MeToo» var veldig bevisstgjørende. Jeg er mye mer bevisst på at jeg har en autoritet, som gir et ansvar. Da må jeg være helt sikker på at jeg er åpen.

Delvis på bakgrunn av dette har hun satt seg et mål om å alltid si hei til folk hun møter i gangene. Inspirasjonen kom etter et halvår i USA i 2011.

– Der hilser jo alle på alle. Det er en voldsom overfladiskhet, men vi kom tilbake samme sommer som 22. juli, og da tenkte jeg at jeg skal ikke la være å hilse på folk. Selv om jeg ikke kjenner dem. Tenk om ingen andre sier hei den dagen.

I tillegg til å jobbe på Musikkhøgskolen fortsatte Vivianne å dirigere kor.

Både i 2011 og 2014 var hun dirigent for prosjektkoret Norges ungdomskor, og fra 2013 til 2015 dirigerte hun kammerkoret NOVA i Oslo. I tillegg har hun hatt oppdrag med Det norske solistkor.

I 2014 ble albumet Out of darkness, spilt inn med Nidaros Domkor, nominert til Grammyprisen. Denne utgivelsen var noe av det siste Vivianne foretok seg som domkantor i Trondheim.

Og i 2015 ble hun som første kvinne ansatt som domkantor i Oslo domkirke.

– Den trodde jeg heller ikke jeg skulle få, for da var det snakk om at man ville ha utenlandske søkere. At ingen i Norge var gode nok, forteller Vivianne.

10 år i Oslo domkirke og én professortittel senere har hun nå sagt ja til nye utfordringer som viserektor ved NMH.

Men selv om hun har nådd lenger enn de fleste mener Vivianne at hun aldri har vært spesielt karriere-fokusert.

Hun ser ikke på det som en skala med topp og bunn, men mer som en flate med mange forgreininger og muligheter.

– Jeg tenker at som musiker får jeg bare utfoldet meg på en del av de tingene jeg kunne gjort. Men jeg er veldig vitebegjærlig og nysgjerrig. Jeg vil lære nye ting. Jeg vil at ting skal utvikle seg, beskriver hun.

Kanskje har den holdningen hjulpet henne når hun har søkt på jobber som virker spennende, tenker hun høyt.

– Jeg har en slags avslappethet på at det kan gå sånn eller sånn. Så nå prøver jeg noe nytt med å være viserektor, og jeg kommer til å gjøre det på min måte.

Gjennom yrkeslivet synes Vivianne at hun har hatt god støtte i både arbeidsgivere, medstudenter og kollegaer. Og det har vært viktig, for dirigent-yrket kan være en ensom posisjon med mye ansvar.

– Jeg tror jeg har vært veldig heldig med at det har gått så bra. Jeg har følt meg ivaretatt og sett, sier hun.

– Eller veldig flink?

– Jeg var nok flink også. Men det er mange som er flinke som ikke finner sin plass i yrkeslivet. Som kommer et sted hvor de ikke får brukt det de kan.

Hun tror mange unge musikere kunne hatt godt av en slags mentor når de skal ut i arbeidslivet; noen å spørre, som kan hjelpe en med å finne ut av alt.

Hun peker på at det er lett å bli værende i jobber som bare er delvis tilfredsstillende, fordi man må bygge karriere. Men uten å egentlig vite hvordan man skal komme seg videre.

– En rådgiver hadde nok vært ikke vært dumt. Også faglig. Hvordan er det man orienterer seg i det arbeidsfeltet man er en del av?

I arbeidet med morgendagens dirigenter har Vivianne et mål om at alle skal finne sin egen identitet

For selv om situasjonen har bedret seg er det fremdeles et faktum at flest menn dirigerer orkester, og flest kvinner dirigerer kor.

Dermed blir korledelse også i større grad et «kvinne-yrke», oppfatter Vivianne, etter mønster fra andre deler av arbeidslivet.

– På kor-siden er det enda mer amatørvirksomhet. Det har ikke like høy status og er ikke så godt betalt, forklarer hun.

Hun understreker viktigheten av å få både menn og kvinner inn i alle grener av dirigent-yrket. Og særlig å løfte frem kvinner i de mest prestisjefylte jobbene.

Hun er i hvert fall sterkt imot holdningen om at det ikke er vits i å lete, for du kommer ikke til å finne. Det blir en klamp om foten på mye mangfoldsarbeid.

– Mangfold er så mye, det handler ikke bare om kvinne/mann heller, sier hun.

– Hvis man åpner opp for flere og yngre, så mister man ikke sin egen posisjon. Man får ikke mindre plass selv, selv om man slipper til andre.