Gro Trondalen: – Alle mennesker har rett til musikk

– Musikkterapiens store utfordring i dag er å få på plass faste musikkterapistillinger. Det kan ta nattesøvnen min, sier Gro Trondalen.

Hun er professor i musikkterapi ved NMH, og har stått i faget siden den gangen det var en toårig videreutdanning ved Østlandets musikkonservatorium.

I ettertid har hun undervist, veiledet, forsket, holdt foredrag, skrevet bøker, og ledet både musikkterapistudiene, doktorgradsprogrammet og Senter for musikk og helse på Musikkhøgskolen.

Hun var den første kvinnen som tok en doktorgrad i musikkterapi i Norge, og første kvinne til å disputere ved NMHs doktorgradsprogram. Til slutt ble hun også norsk musikkterapis første kvinnelige professor.

Men veien inn i faget var på ingen måte strak. Den førte henne både til Østlandet, Vestlandet, Nord-Norge og utlandet; til arbeid i skoleverket, på forskjellige institusjoner, på sykehus, i kirken, med mennesker med funksjonsvariasjoner, og som reiseguide.

Gro ble født i april 1956, til foreldre med stor musikk-glede.

Moren trivdes kanskje aller best med å lese, så det var særlig faren som pleide å spille og synge, og med sitt absolutte gehør likte han å stemme pianoet selv.

Så da Gro begynte på skolen i Lørenskog ble det ikke bare skolekor, men også pianotimer hos organisten.

– I begynnelsen var det alle de klassiske stykkene. Etter hvert ble det mer visebesifring, som jeg plukket selv, og gitaren som ble viktig.

Da hun var 13 år skjedde det noe som skulle få stor betydning for den videre fremtiden hennes, selv om hun ikke skjønte det da: Gro ble utsatt for en trafikkulykke.

– Jeg skadet meg og ble sittende hjemme i lang tid, med gips fra «øverst til nederst». Da ble musikken livbøyen, sier hun.

Av ren nødvendighet oppdaget 13-åringen det hun nå kaller «musikkterapeut-stillingen» ved pianoet: sittende over skrevs på krakken, sidelengs, med det friske beinet på pedalene og det andre ut i rommet.

I ettertid tror hun denne opplevelsen har hatt mye å si for at musikken fikk en såpass stor betydning for henne.

– Jeg spilte alt. Jeg tror jeg spilte livet mitt det året.

Rundt henne hadde mange av de andre ungdommene blitt interessert i å henge på hjørnet og røyke. Det interesserte ikke Gro noe særlig.

Hun fortsatte med pianoundervisningen, og begynte i et ungdomskor i Oslo. Det tok ikke lang tid før dirigenten hanket henne inn til andre prosjekter også.

– Jeg ble plukket ut til en dobbeltkvartett som gjorde masse forskjellige stunt. For eksempel sang vi på kaffebarer i Oslo og Stockholm, sier Gro.

Med sine 13–14 år var hun den yngste i gruppa, som stort sett besto av 18–20-åringer. For den klassisk trente pianisten var det mye nytt.

– Det var mye amerikansk gospel og andre sjangre jeg ikke hadde jobbet med før, og jeg likte klangen og rytmen. Det var fantastisk å jobbe sammen med den gruppen.

På samme tid bestemte familien seg for å flytte fra Lørenskog til Nordstrand. Da kom de nærmere farens jobb, som var leder for det som den gang het Hjemmet for døve.

Den unge Gro fikk erfaring med å ha døve og døvblinde mennesker rundt seg, og lærte at det finnes mange måter å kommunisere på.

Alle skulle møtes med respekt og verdighet.

Etter hvert var det flere som fikk med seg at familien hadde flyttet til Nordstrand. Og særlig det faktum at datteren i huset var en dugelig sanger.

– Organisten i Nordstrand kirke inviterte meg med i det som da het Nordstrand kirkekor, forteller Gro.

Denne talentspeidende organisten var ingen hvem som helst. Terje Kvam hadde kommet til Nordstrand kirke noen år tidligere, og nå hadde han store planer for musikklivet der.

– Han var enormt ambisiøs, og han var kjempegod. Det var en veldig spesiell og flott tid, sier Gro.

Dette var på begynnelsen av 1970-tallet, mens Gro var i tenårene.

Nivået på sangerne var høyt, og det samme var aktivitetsnivået. Alle i koret måtte ta sin del av ansvaret:

– Vi møtte opp klokka 10 før gudstjeneste, så fikk vi notene, og så sang vi. Motetter, chants, og så sang vi jo «Messias» og flere store verk. Du verden så mye jeg lærte.

På dette tidspunktet sto norsk kirkemusikk midt i en bølge av liturgisk og musikalsk fornyelse, preget av komponister som Trond Kverno, Knut Nystedt, Harald Herresthal, Egil Hovland og Terje Kvam selv.

Blant annet utkom «Salmer 1973» – en prøvebok som skulle supplere den gamle salmeboken, mens Liturgikommisjonen ferdigstilte en endelig, offisiell salmebok for Den norske kirke.

Boken som var blitt brukt fram til da, Landstads reviderte salmebok, stammet fra 1920-tallet, så nå kom det mye nytt materiale til.

En god del av dette nybrottsarbeidet foregikk i og rundt Nordstrand kirkekor.

– Jeg var veldig privilegert som fikk lov til å være på dette arnestedet, sier Gro.

NRK fattet interesse for koret, og brukte det mye til å gjøre opptak av salmer, gudstjenester og andakter.

Enda mer ny musikk skulle det bli, og Gro sto midt oppi det.

– Vi var 300 ungdommer som dro på sommerleir, eller sommer-college som det ble det kalt, sier hun.

Som ungdom opplevde hun Nordstrand menighet som åpen og liberal, og kirken tiltrakk seg et stort ungdomsmiljø.

På sommerleirene drev de med alt fra kajakkpadling til folkedans, og selvfølgelig musikk. For Gro sin del var det nok dette som var hovedsyssel. Hun husker at hun og de andre sangerne var villige prøvekaniner for musikken til duoen Kvam og Kverno.

– Jeg har fått et nært forhold til mye av denne musikken, som ofte ble nykomponert til completoriet, eller tidebønn, om kveldene på leirene, forteller hun.

Selv om sangen hadde overtatt det meste av oppmerksomheten fortsatte Gro med pianoundervisning til et stykke ut i gymnaset.

Da begynte motivasjonen å dabbe av.

– Læreren ville at jeg skulle øve veldig mye. Mor og far inngikk en avtale med henne om at hun skulle undervise meg så langt jeg kom, og at jeg skulle øve minimum 15 minutter hver dag.

For foreldrene var det ikke så viktig om hun ble veldig god, så lenge hun fortsatte å være glad i musikk. Og de 15 minuttene ble overholdt.

Etter tre år med språklinje på gymnaset var hun fortsatt glad i musikk, og ble stående i et mentalt veikryss våren 1974: studere musikk, eller studere medisin?

Det endte med et tenke-år.

– Jeg jobbet deltid i Nordstrand menighet hvor jeg hadde ansvar for 20 barnegrupper, noen med musikk, og tjente 500 kr. i måneden. Det var ganske heftig, forteller Gro.

Resten av tiden jobbet hun på Abildsø skole. Der fikk hun ansvar for såkalte observasjonsklasser – spesialklasser for elever med adferdsvansker.

– «Obs-klasse» gutter, åttende, dem fikk jeg som 19-åring, forteller hun.

Mer erfarne lærere kunne bleknet av en slik oppgave, men Gro tenkte at dette måtte hun da kunne gjøre noe bra ut av. Løsningen ble båtførerprøven!

– Jeg hadde den ikke selv, så jeg tenkte at da kunne vi ta den sammen. Og det gjorde vi, sier hun.

Med disse erfaringene i sekken falt valget på 3-årig musikklinje på Hamar lærerskole.

Våren 1979, 23 år gammel, leverte hun siste eksamen og kunne kalle seg grunnskolelærer.

Musikklinjen var spennende, hun hadde hatt eksamen på flere instrumenter, men følte seg ikke klar for skoleverket helt enda. Hun hadde lyst til å reise.

La Manga i Spania var akkurat langt nok.

Ikke for å jobbe som lærer, men som guide i et reisebyrå. De som besto svenske Vingresors sitt kurs om lokalkunnskap, severdigheter, mat og vin, nattklubber, samt obligatorisk joggetur på stranden hver morgen klokken 06, fikk lov å dra ut som reiseledere.

– Vi tok imot gjester klokka fem om natten, og var på plass igjen tidlig neste morgen. Så jobbet vi hele dagen, mye om kvelden og natten. Og jeg tok windsurfing-sertifikat, det var en bonus.

Tilbake i Norge et år senere, våren 1980, var hun klar for å ta tak i lærergjerningen. Men heller ikke nå siktet hun mot det vanlige skolesystemet.

Hun hadde lyst til å jobbe på sykehus, og fikk prøve seg på Revmatismesykehuset i Oslo. På én betingelse:

– Jeg måtte lære meg å bruke skrivemaskin, med touch-metoden. Grunnen var at jeg skulle undervise barn med leddgikt, som måtte lære å skrive på maskin, forklarer hun.

For en med godt trente pianofingre var dette imidlertid en smal sak. Og musikk-kunnskapene viste seg nyttige på flere måter.

– Behandlingen kunne være smertefull, så jeg tenkte at her kan vi bruke musikken. Jeg tok med gitaren og sang ved sykesengen.

I 1980 fylte Gro 24 år. Hun giftet seg, og mannen skulle i forsvaret i Nor-Norge. Dermed måtte de flytte fra Oslo.

Gro fikk seg jobb som musikklærer i kulturskolen og i grunnskolen. Og etter å ha vært hjemme med deres første barn en stund fant hun ny jobb på Trastad gård utenfor Harstad; en institusjon for mennesker med psykisk utviklingshemming.

– Jeg fikk ansvar for all undervisning i musikk. Vi satte opp julespill på låven, med ekte dyr!

– Kjente du til faget musikkterapi den gangen?

– Nei. Men jeg har alltid tenkt at alle mennesker har rett til musikk. Lenge før jeg visste at det var en menneskerett.

At Gro ikke var kjent med musikkterapien på dette tidspunktet hadde sin naturlige årsak, etter som feltet fremdeles var relativt ukjent i Norge.

Den til da eneste utdanningen i landet startet opp i 1978, og var en toårig videreutdanning.

Men i 1985 falt brikkene på plass.

– Jeg skulle på et kurs i integrativ terapi, og der møtte jeg musikkterapeuter. Da tenkte jeg: «der er det!» forteller Gro.

Samme vår reiste hun til Oslo for å ta opptaksprøven i musikkterapi ved Østlandets musikkonservatorium (ØMK) i Oslo, og fikk plass. Familien flyttet sørover igjen.

– Det var veldig fine år. Jeg tror jeg landet i noe som ga veldig mening. Det var ikke medisin, det var ikke musikk, det var begge deler. Og det var kultur. Alle kunne være med, og musikken var i sentrum!

Med tre års lærerutdanning og to år videreutdanning kunne hun nå ansettes som adjunkt med opprykk. Men Gro var ikke helt ferdig enda.

Når hun først sto i utdanningsløpet kunne hun like gjerne bruke sommeren på et fem ukers kurs i spesialpedagogikk på Sandane, og fikk dermed første avdeling spesialpedagogikk i tillegg.

Som sagt, så gjort.

Etter sommeren på Vestlandet fikk hun jobb på Radarveien skole for funksjonshemmede i Oslo. Planen var å være i ro en stund.

Men fullt så rolig ble det ikke.

Barn nummer to meldte sin ankomst. Og et års tid senere ble Gro kontaktet av ØMK med spørsmål om å være praksislærer. Det sa hun ja til. Året etter ble hun bedt om å undervise i metodikk på samme sted, og sa ja en gang til.

Og så, i 1992, ble hun spurt om å overta ledelsen av musikkterapistudiet i et vikariat på to år.

Dette ble starten på en akademisk karriere som verken var planlagt eller forventet, ifølge henne selv.

Parallelt med alt dette jobbet hun som musikkterapeut, barnekor-dirigent, og som spesiallærer.

Men på starten av 90-tallet kom den såkalte HVPU-reformen, eller «Ansvarsreform for utviklingshemmede».

De fleste mennesker med psykisk utviklingshemming som til da hadde bodd på sentralinstitusjoner, og ofte gått på spesialskoler, ble flyttet over til boliger i hjemkommunen sin. Barn og unge ble integrert i vanlig grunnskole.

Gjennom Norges musikkråd fikk Gro det travelt med å reise landet rundt for å undervise i tilpasset musikkopplæring, etter som fagmiljøene fra institusjonene nå ble fragmentert.

Tilbudet på Radarveien skole ble også lagt ned, og Gro flyttet over til en skole for elever med autisme, som også hadde rett til musikk.

Gjennom disse årene skjedde det også mye innen norsk og Nordisk musikkterapi. For det første startet Aalborg universitet et doktorgradsprogram; det første innen musikkterapi i Europa.

I perioden 1993-1996 inviterte de nordiske utdanningene til forskningssamarbeid, og som vikarierende leder av studiet ved ØMK kom også Gro inn det internasjonale nettverket som oppsto der.

– Jeg fikk faglige vinger, beskriver hun.

For det andre ble det i 1994 mulig å ha musikkterapi som fordypningsfelt når en tok hovedfag i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo. Dette var et deltidsstudium over fire år, ledet av professor Even Ruud.

– Jeg hev meg på, sier Gro.

– Men så skulle Even ha sabbatsår og reise bort, så da ble det noe administrasjon i forbindelse med det. Jeg administrerte hovedfaget mens jeg tok det selv, og samtidig underviste i flere og flere fag på videreutdanningen.

Ja, og for det tredje var videreutdanningen i musikkterapi med på lasset da Østlandets musikkonservatorium slo seg sammen med en annen, betydelig musikkutdanningsinstitusjon.

Innen Gro var ferdig med hovedoppgaven sin i 1997 jobbet hun ikke på ØMK lenger, men på Norges musikkhøgskole.

Og det var på Musikkhøgskolen hun skulle fortsette. Noen år senere ble Gro invitert inn i et forskningsprosjekt som stipendiat.

Hun var ikke fremmed for tanken om å ta en ph.d., men tema for dette prosjektet, og vilkårene rundt, var ikke som hun hadde ønsket. Det ga hun også beskjed om:

– «Jeg ønsker at det er et ph.d.-program, aller helst på Musikkhøgskolen. Og jeg vil gjøre det med utgangspunkt i klinisk musikkterapipraksis, og så vil jeg bruke teori og filosofi, og så ønsker jeg meg en fireårs stilling slik at jeg kan jobbe 25 prosent,» gjengir hun.

Det var det ikke mulighet for akkurat da. Men et halvt år senere hadde ting endret seg.

– NMH opprettet et ph.d.-program, så muligheten for en stipendiatstilling var der. Da søkte jeg, og var så heldig å bli stipendiat.

Prosjektet hennes fikk tittelen «Klingende relasjoner – En musikkterapistudie av ‘signifikante øyeblikk’ i musikalsk samspill med unge mennesker med anoreksi».

Kort oppsummert: spiseforstyrrelser, improvisasjon og musikkfilosofi. Hvor temaet kom fra er hun fortsatt litt usikker på.

– Jeg ønsket å fylle et hull i fagfeltet internasjonalt, for det var tilnærmet ingen som hadde forsket på dette innen musikkterapi, forklarer hun.

Disputasen sto i mai 2004, og dermed ble Gro historisk på flere måter. Før henne hadde bare to personer disputert ved NMH, og de var begge menn. Dessuten var dette den første doktorgraden innen musikkterapi som var oppnådd i Norge.

Samtidig med doktorgradsløpet gjennomførte hun en treårig utdanning i musikklytting (The Bonny Method of Guided Imagery and Music) med godkjenning fra USA.

Hun opprettet etter hvert en privat praksis; den første i Norge med denne metoden. Denne praksisen driver hun fremdeles.

– Jeg hører noen ganger «hvordan orket du dette?» forteller hun.

– Jeg svarer som sant er: «det reddet livet mitt». Jeg fikk holde meg tett på musikken, som betyr så enormt mye for meg. Og samtidig fikk jeg muligheten til å fordype meg i en doktorgrad. Jeg har vært så heldig.

Etter noen år med arbeid både på NMH og andre steder ble Gro omsider tilbudt full stilling på Musikkhøgskolen i 2005. Da hadde skolen fått et eget masterstudium i musikkterapi.

Blant hennes tidlige initiativ var å starte Senter for musikk og helse, det som nå heter Centre for Research in Music and Health (CREMAH). Ideen ble virkelighet i 2008, ikke minst takket være støtte fra daværende rektor Eirik Birkeland, forteller hun.

Even Ruud var senterets første leder, og han ønsket at Gro skulle overta etter et års tid.

– Jeg svarte at jeg ikke var klar. Ikke på grunn av det faglige, men jeg tror at for å lede et slikt senter er det klokt å være professor, sier hun.

Og to år senere, i 2010, ble Gro Trondalen Norges første kvinnelige professor i musikkterapi. Dermed fikk hun også den legitimiteten hun følte hun trengte, og overtok ledelsen av forskingssenteret.

Engasjementet for faget brenner stadig. I 2013 ble hun tildelt European Music Therapy Award, sammen med UiB-professor Brynjulf Stige, for sitt bidrag til utviklingen av musikkterapi. I 2015 fikk hun et eget kapittel i et eget kapittel i den internasjonale publikasjonen Lives of Music Therapists: Profiles in Creativity.

Hun er æresmedlem ved InArteSalus Scuola di Musicoterapia i Italia, og mottaker av The Tony Wigram Travelling Fellowship 2021. I 2024 ble hun valgt inn som medlem i Agder Vitenskapsakademi.

– Far oppmuntret meg alltid til å gripe sjansen når den bød seg, forteller Gro.

Og siterer forfatteren Andreas Borch Sandsdalen sitt dikt «Sjansen»:

– «Da den kom på visitt, døset jeg litt. Da jeg kom til meg selv, sa den farvel. Og da jeg ba den å bli, var den forbi.» Jeg forsøker å utfordre og overraske meg selv litt hver eneste dag – også faglig.

Siden starten på den akademiske karrieren, på begynnelsen av 90-tallet, har Gro vært opptatt av å bygge internasjonale nettverk.

Det å bli kjent og holde kontakten med kollegaer i andre land har vært en prioritet.

– Jeg har alltid visst at jeg skulle bo i Norge, jeg hører til her. Jeg har aldri ønsket å si ja til professorat i andre land. Men jeg er opptatt av å reise ut jevnlig for å lære stadig mer, og dele kunnskapen jeg har fått her i Norge.

Derfor deltar hun stadig med presentasjoner på konferanser, underviser i inn- og utland, og har jobbet i både World Federation of Music Therapy og European Music Therapy Confederation.

Hun sørger for å pleie det internasjonale nettverket når hun kan.

– Jeg har en kollega i Cambridge som jeg drikker kaffe med én gang i måneden, digitalt. Det har vi gjort i flere år. Og det siste tiåret har det vokst frem et nettverk med fem-seks pioner-kvinner fra alle verdenshjørnene, som legger inn én til to dager ekstra etter hver konferanse, forteller Gro.

Sammen diskuterer de fag, forskning og fagpolitikk.

– Vi rommer hverandres forskjellighet. Det blir vennskap av slikt, og det er helt uvurderlig, sier hun.

Gro ser på seg selv som privilegert; en hvit, høyt utdannet middelklasse-kvinne i et land som er kjent for fokus på kjønnsbalanse og likestilling. Sånn er det ikke for alle.

– Makt har mange ansikter. Bare sjekk kjønnsfordelingen på pensumlistene i høyere utdanning. Jeg er heldig som jobber ved NMH, som har grepet fatt i en bred mangfoldspolitikk.

Hun mener akademia trenger formative visjoner, grunnfestet i en filosofi som har myndiggjøring («empowerment») som basis.

– Likeverd og like muligheter er etiske grunnverdier hos meg, også som musikkterapeut. Alle mennesker har rett til musikk, slik det også står i FNs menneskerettigheter.

– Jeg er også opptatt av at et arbeidsliv, også for kvinner, skal være rotfestet i en etikk knyttet til verdier som tillit, sosialt engasjement, legitimitet og respekt for menneskelig utfoldelse i vid forstand. Dette gir muligheter for å leve et musikalsk liv gjennom deltakelse og ansvar – også for meg som kvinnelig professor.