Inger-Lise Ulsrud: Musiker og menneske

– Et veldig ungt menneske som tilfeldigvis kom borti musikk. Og hvor musikk ble livet, i grunnen, beskriver Inger-Lise Ulsrud.

Hun er professor i orgel og improvisasjon på NMH, kantor i Uranienborg kirke, og utøvende konsertorganist. Og det er seg selv hun beskriver.

Hun har vært med på å prege den norske orgel- og kirkemusikken i en årrekke, blant annet gjennom undervisning, innspillinger, konsertvirksomhet, arbeid med koralboka, og en fagbok om orgelimprovisasjon.

Men selv om yrkesvalget sto klart for henne fra tidlig alder, var det stort sett tilfeldigheter som satte det hele i gang.

– Foreldrene mine så kanskje for seg at jeg skulle bli sykepleier eller noe sånt. Men de var opptatt av at jeg skulle få gjøre det jeg ønsket, sier Inger-Lise.

Hun ble født i 1963 og vokste opp på Oppsal i Oslo, med en far som var lærer og en mor som jobbet på sykehus. Ingen av dem drev aktivt med musikk.

Men en våken barnehagelærer oppdaget noe hos den unge Inger-Lise.

– Jeg vet ikke hva det var, jeg har bare fått det referert. Men da jeg var 2-3 år sa førskolelæreren til mine foreldre at dette barnet har en spesiell interesse for musikk.

Og selv om de ikke skjønte helt hvor disse evnene kom fra, tror hun foreldrene følte et slags ansvar for å følge det opp.

Derfor begynte de å ta turen til Oppsal kirke, hvor det fantes en musikkbarnehage i kjelleren. Der lærte barna om både gå-fort-noter og hvile-lenge-noter.

– Moren og faren min var helt undrende til dette barnet de hadde fått, men de var veldig åpne. De skjønte at musikken var viktig, sier Inger-Lise.

Likevel var det faren som først fikk henne til å begynne med utøvende musikk. Det skjedde i åtte-årsalderen, takket være en av 70-tallets store farsotter: el-orgelet.

– Faren min hadde lyst til å lære å spille elektronisk orgel. Men alibiet var liksom å ta med seg datteren sin, forklarer Inger-Lise.

Sammen gikk de ned til Yamaha-skolen på Godlia. Ni orgler og like mange headset på rekke og rad i et kjellerlokale, og en lærer som gikk rundt og instruerte etter tur.

– Det ble ikke så mange ganger før faren min sluttet, for da hang han ikke med lenger. Mens jeg fortsatte, for jeg syntes dette var kjempegøy.

Alt ved musikk var kjempegøy. Og foreldrene stilte opp selv om de ikke hadde noen forutsetning for å hjelpe til med det musikalske.

Etter hvert ble Inger-Lise også med i Trasop skolekorps, hvor hun marsjerte og deltok på stevner med en lyre i hendene.

– Korpset hadde fått den i gave, tror jeg, så det var litt sånn ærefullt. Den spilte jeg i noen år. Kjempeflott å drive med samspill, sier hun.

Inger-Lise fortsatte med el-orgel, og denne litt tilfeldige tangent-skoleringen viste seg snart å bli starten på noe større. For læreren på kurset var Lise Farmen, som blant annet jobbet som kantor i Vålerengen kirke.

Hun la merke til den ivrige eleven fra Oppsal, og oppfordret henne til å bli med i kirken og høre ordentlig på instrumentet der. Inger-Lise var rundt 11 år og hadde stort sett bare vært i kirken på julaften.

Nå ble hun frelst. Av kirkeorgelet.

Men før hun fikk begynne å spille mente kantor Farmen at hun måtte lære mer teknikk. Og da holdt det ikke med el-orgel. Først måtte en nokså motvillig elev gjennom en periode med pianotimer.

– Det hadde jeg ikke lyst til i det hele tatt, jeg syntes ikke det var noe moro å spille piano. Men gulroten var at når jeg hadde gjort det en stund, så skulle jeg få slippe til i kirken, forteller Inger-Lise.

I ettertid tror hun det var en god beslutning. For da hun endelig fikk prøve å traktere kirkeorgelet var det ingen tvil.

– Da var egentlig min vei lagt. Fra jeg var 12 år var jeg veldig bestemt på at jeg skulle bli organist.

Progresjonen var rask. Etter et par års samarbeid erklærte Lise Farmen at hun ikke hadde mer å lære bort.

Så hun sendte sin unge elev videre til Sofienberg kirke og organist Kjell Johnsen, også kjent som komponist Nicolay Apollyon. Han hadde høye ambisjoner for nå 14 år gamle Inger-Lise.

Spilletimene deres kunne vare i halvannen time.

– Han pøste på. Jeg fikk undervisning i orgel, klaver, satslære, improvisasjon, jeg skulle spille utenat. Det var ganske fantastisk!

Johnsen hadde selv studert i blant annet Tyskland, og snakket varmt om kulturlivet og mulighetene der.

– Så da begynte jeg å ta undervisning i tysk også, for jeg skulle jo til Tyskland, sier Inger-Lise.

I tillegg til å spille selv gikk hun mye på konserter. På denne tiden hadde Oslo-Filharmonien gratis-billetter for barn, som elevene kunne få gjennom skolen. Det åpnet nye verdener av musikk.

– Det var ganske pregende, må jeg si. Lærerne på ungdomsskolen begynte nok å forstå at musikk var livet for Inger-Lise, sier hovedpersonen selv.

Neste stopp var musikklinja på Manglerud. Inger-Lise beskriver et veldig godt miljø med engasjerte og faglig sterke lærere, og opplevelsen av å ha et miljø med folk som hadde samme interesser.

– Jeg var hyperinteressert i alt. Jeg hadde jo allerede fått masse undervisning, og så hadde vi alle de andre viktige fagene som musikkhistorie, hørelære, korledelse, samspill. En fantastisk skolering, sier hun.

I 16-årsalderen begynte hun dessuten å vikariere som organist i kirkene i Oslo. Etterspørselen var stor, og det var greit å tjene litt penger samtidig som hun fikk nyttig erfaring.

Å få elevene sine inn på høyere musikkutdanning var en ekstra stjerne i boka for musikklinjene. Så lærerne var entusiastiske og ambisiøse på vegne av de unge musikerne.

Og Inger-Lise var blant dem som siktet høyt.

Selv om den store drømmen lå i Tyskland, konkluderte hun med at det kunne være lurt å ta grunnutdanningen i Norge først. Hun dro på opptaksprøve til Norges musikkhøgskole.

– Jeg må være ærlig å si at jeg var kommet såpass langt, og var musikalsk sett så moden, at Musikkhøgskolen ikke ble helt som jeg hadde håpet.

Inger-Lise begynte på kandidatstudiet i kirkemusikk i 1982. Hun fikk fortsette med Kjell Johnsen som lærer i hovedinstrument, så utviklingen på orgel gikk som før.

Og det var ingenting å utsette på medstudentene. Men ellers opplevde hun at engasjementet og tempoet i de aller fleste fagene hadde vært høyere på videregående.

Likevel mener hun at NMH var et lurt sted å starte. Kanskje var hun selv litt skarp i kantene, og bestemt på hvordan ting «skulle» være, tenker hun nå.

– Jeg var nysgjerrig, men jeg var kanskje ikke så åpen. Jeg var bare så sulten på mer, mer, mer. Og et sted i livet hvor jeg ønsket å komme meg ut og oppleve andre ting, sier hun.

– Så jeg forsto relativt tidlig at her må jeg bare gjøre meg fort ferdig.

Og det gjorde hun; fire års utdanning ble unnagjort på tre år. Nå var det bare én ting som gjaldt: å komme seg til Tyskland.

– Det var overveldende. Jeg kom til en bank-by med masse skyskrapere, som så ut som New York.

Byen var Frankfunt am Main. Inger-Lise var 22 år og begynte på diplomstudiet i orgel, som eneste kvinne i et kull på 12 studenter.

– På én måte var det et kultursjokk. På den annen side elsket jeg det, sier hun.

Kultursjokket kom fra flere vinkler. Kravene var høyere, forventningene større. Alt var strengere, mer formelt, men også mer effektivt enn hun hadde opplevd i Norge.

Det siste kunne hun like. For en som alltid har vært glad i å øve ga de høye kravene bare mer motivasjon.

– Jeg måtte skjerpe meg veldig, selv om de tok hensyn til at jeg var utlending.

Ja, for det var språket også. Hun som hadde tatt ekstra språkundervisning oppdaget plutselig at dagligtalen, det å holde småpraten gående, var noe helt annet enn skole-tysken.

– Jeg var så sjenert også. Det tok nesten et halvt år før jeg skjønte hva de sa, og et halvt år til før jeg turte å si noe.

Gjennom oppholdet i Tyskland var det særlig to komponister hun ønsket å studere: Max Reger og Olivier Messiaen. I tillegg var interessen for improvisasjon i ferd med å blomstre for fullt.

Reger fikk hun jobbet med i Frankfurt. Og etter to og et halvt år der var hun en periode i Stockholm for å studere improvisasjon hos ett av sine store forbilder, Anders Bondeman.

Deretter reiste hun videre til Düsseldorf for å studere Messiaen hos et annet forbilde, og etter hvert venn, Almut Rössler.

I tillegg til det faglige arbeidet hadde tyskerne et kulturtilbud som en jente fra Oslo bare kunne drømt om. Konserter, museer, opera og teater lå som perler på en snor.

– Jeg var overbegeistret for tysk kultur og kunst og åndsliv. Alt var fascinerende. Jeg følte veldig at jeg hadde kommet hjem, på en måte, sier Inger-Lise.

Livet i Tyskland førte med seg et musiker-miljø og venner for livet, et nytt språk, store kunstopplevelser, møter med forbilder, samt hverdag og jobb.

I 1991 følte Inger-Lise at hun sto ved et veiskille; skulle hun bosette seg i Tyskland permanent?

– Det kunne jeg sikkert godt ha gjort. Men bevisst eller ubevisst tenkte jeg at jeg hadde flere muligheter ved å reise tilbake til Norge. Det er noe med å komme hjem.

Etter nesten seks år på kontinentet vendte hun nesa mot Oslo igjen, og en full stilling som kantor i Røa og Sørkedalen menighet.

Med så mye utdanning i bagasjen følte hun seg godt skodd for oppgaven, eller snarere en tanke overskodd. Innstillingen var uansett at det gjaldt å få erfaring med mest mulig.

– Det var det som var idealet den gangen. Jeg startet barnekor, jeg startet voksenkor, hadde pianoelever. Det var også en veldig utviklende tid, sier hun.

Parallelt med dette begynte hun å samarbeide med en tidligere medstudent fra Musikkhøgskolen; to kull over, for å være nøyaktig.

Grete Pedersen var på dette tidspunktet ansatt i Ris kirke, og ønsket å ha med Inger-Lise på prosjekt med Oslo kammerkor. Det ble starten på en rekke samarbeid, og etter fem år kom også Inger-Lise til Ris.

– Søndag morgen klokken halv ti sto notene på pulten: «nå har vi halvannen time til å klare dette her.» Hver eneste søndag. Den tiden ble også veldig pregende, sier hun.

I det hele tatt var det høyt tempo gjennom disse årene.

I tillegg til praksisen i kirken spilte Inger-Lise sin debutkonsert i Oslo konserthus i 1996. Hun fikk flere oppdrag, spilte konserter, begynte å skrive for tidsskriftet Norsk kirkemusikk.

All denne virksomheten skulle etter hvert føre til både innspillinger, mesterklasser og konserter inn- og utland, juryarbeid, en fagbok, og til slutt en professortittel.

Selv beskriver hun et sterkt indre driv og en stor fascinasjon overfor faget. Hun var aldri drevet av ett spesifikt mål; tvert imot var hun åpen for flere typer arbeid.

– Jeg hadde lyst til å undervise, gjerne på NMH. Jeg hadde lyst til å spille konserter. Og jeg ville ha en kirke. Jeg har vært ekstremt heldig som fikk realisert mange av drømmene mine som ung, sier hun.

Hun tror det aller viktigste har vært arbeidsviljen, og den brennende interessen for alle sider ved faget.

– Jeg har vært ambisiøs uten å vite det, på en måte. Jeg har jobbet mye, og fått vært med på utrolig mye forskjellig.

Parallelt med alt dette, i 1993, ble hun hanket inn på NMH av tidligere rektor Harald Herresthal.

– Jeg husker jeg oppsøkte Harald for å snakke om improvisasjon. «Hvordan skal det gå med improvisasjon i Norge?»

For akkurat dette var det ikke mange organister i landet som drev med. Inger-Lise nevner Henning Sommerro og Nils Henrik Asheim, men ellers var de heller få, i alle fall på konsertnivå.

Timingen skulle imidlertid vise seg å være god.

– Da jeg kom hjem fra Tyskland var det interesse for improvisasjon; den lå og ulmet. Så ting lå til rette for meg, på en måte, sier hun.

Herresthal ansatte henne som timelærer. Og etter de tilmålte fire årene på NMH var det behov for kompetansen hennes i Trondheim.

– Jeg fløy opp annenhver fredag gjennom et helt år og underviste klassene der i improvisasjon. Det var i 97–98.

– Og etter det året var det bruk for meg på NMH igjen, konstaterer hun.

I 1999 startet et nytt, langt kapittel med ansettelse som kantor i Uranienborg kirke.

– Det er noe av det største som har hendt meg. En skikkelig solskinnshistorie fra en organist, sier Inger-Lise.

Hun beskriver en åpen menighet, fine kolleger, et nydelig kirkerom. Og ikke minst et orgel som oppfyller de aller fleste drømmer en kirkemusiker måtte ha.

Det nåværende instrumentet ble innviet i 2009, etter at det gamle August Nilsen-orgelet fra 1883 var blitt ombygd i flere omganger og til slutt ble pensjonert.

Selv om Inger-Lise har spilt på mangt et ærverdig orgel, og vedgår at Nidarosdomen er et ideal, konkluderer hun ofte med «borte bra, men hjemme best».

– Jeg er enkel å glede, skjønner du. Jeg synes Uranienborg er så fint. Det er flott å spille ute, men du og du så ofte jeg tenker at jeg like godt kunne ha spilt hjemme.

Inger-Lise klorte seg fast på Musikkhøgskolen i et par år til, og ved 2000-årsskiftet søkte hun og fikk en stilling som førsteamanuensis.

– Da var jeg innafor. Og siden har jeg vært innafor, ler hun.

– Det er jo en floskel, men det er et privilegium helt uten sidestykke. En helt fantastisk kontakt med unge mennesker; det å dele faget, kunnskapen og erfaringen.

For sin egen del mener hun det er en fordel å kombinere undervisningen med arbeid ute i feltet. Det gir inspirasjon både til rollen som lærer og utøvende kirkemusiker.

Dessuten er kravene til hva en organist skal være stadig i endring.

– Før var det vanligere med fulle stillinger. Nå er stillingene mindre, i alle fall i Oslo, og kravene til breddekunnskap høyere. Mange har en helt annen hovedbeskjeftigelse.

Er det ett råd hun uansett vil gi til vordende organister er det dette:

– Vær åpen, og gjør det som er viktig for deg. Det som er viktig for deg blir viktig for andre.

Selv om veien gikk via musikken, ikke religionen, har Inger-Lise tilbragt store deler av et langt yrkesliv i kirkens tjeneste.

En kirke som ikke alltid har vært så vennlig innstilt mot homofile. Selv levde hun også skjult i ganske mange år.

– Å leve skjult er ikke bra. Jeg ser an hvem jeg sier det til, men de siste ti-femten årene har det blitt mer naturlig å være åpen, sier hun.

Hun har inntrykk av at Den norske kirke har kommet såpass langt at det ikke er et vesentlig problem lenger. Men hun hører fra miljøer andre steder i landet hvor menighetene skiller seg ut hvis de synes det er greit med homofili.

– Der er det fremdeles problematisk. Jeg har aldri merket noe sånt, men jeg har heller ikke flagget det. Jeg har vært åpen der jeg synes det har vært naturlig, forklarer hun.

– Noen lurer, kanskje. Men staben vet selvfølgelig, og menigheten vet det.

Hun begynner å le.

– Jeg tipper alle vet det, det er bare jeg som tror at de ikke gjør det. Så derfor snakker jeg ikke så mye om det.

– Har det gjort noe med hvordan du spiller og underviser, tror du?

– Skal vi se... Disse tingene er det ingen som har spurt meg om.

Det blir stille en stund.

– Ja, det tror jeg. Svaret er ja.

– Det å være homofil, eller annerledes på andre måter, gjør at man får et bredere perspektiv. En innsikt som ikke alle har.

Hun tror det kan ha betydd noe for enkeltstudenter opp gjennom, som har visst hvordan det ligger an uten at Inger-Lise selv vet hvordan.

– Det har jo preget meg, og la oss håpe at noen har dratt nytte av det, sier hun.

Samtidig understreker hun at hun aldri hadde betenkeligheter med å jobbe i kirken. Til det har interessen for faget og musikkutøvelsen vært altfor sterk.

– Det trumfer alt. Legningen har vært med på å gjøre meg til den jeg er, men først og fremst er jeg musiker og menneske, sier hun.