Lene Grenager: Kom motstand og treng deg på

– Jeg hadde en konsert i en av kirkene i Halden i vår. Og da husket jeg plutselig hvordan det var å sitte oppe på galleriet og se ned på orkesteret, sier Lene Grenager.

Hun er komponist, cellist, og førsteamanuensis ved NMH.

Gjennom en mangfoldig karriere har hun jobbet med alt fra symfoniorkester til jazzorkester, samtidsensembler, og som solist. Med elektronikk, grafiske partiturer og mer tradisjonelle notasjonsformer.

Hun har vært nominert til Spellemannprisen både alene og sammen med andre, og i 2018 ble hun tildelt Arne Nordheims komponistpris for arbeidet sitt.

Men selv om målet om å bli yrkesmusiker oppsto tidlig var veien dit mindre åpenbar. For Lene tok det tid.

Lene Grenager er født i 1969, og oppvokst i Halden. Moren er opptatt av musikk og tok datteren med seg på konserter; blant annet orkesterkonsert i Immanuelskirken i Halden.

– Man kunne se ned på all aktiviteten mens man hørte på musikken. Det husker jeg som en veldig stor opplevelse, sier Lene.

Jenta på galleriet forelsket seg totalt i celloen, og kunne ikke vente med å lære seg å spille. Det var bare ett problem: kulturskolen hadde ikke instrumenter som var små nok.

– Jeg var minst i klassen, for å si det sånn. De hadde ¾-størrelse, men det var også altfor stort.

Lene måtte vente. Og vokse.

Da hun hadde fylt åtte år fikk hun endelig lov til å bytte pianoundervisningen mot cello.

– Da hadde jeg vokst nok. Eller, det vil si, jeg hadde kanskje mast så lenge at... For det var fremdeles et veldig stort instrument.

Hun som allerede hadde spilt piano i noen år måtte starte helt fra bunnen. Noter kunne hun, men ellers ble det ikke så lett som hun hadde tenkt. I begynnelsen var det mye frustrasjon og tårer, forteller Lene, men drivet var alltid til stede.

– Jeg tror det har gjort at jeg har fått et så sterkt forhold til instrumentet; det at jeg måtte vente. At det var noe jeg ønsket meg og så kunne jeg ikke få det.

Derfra og ut var det kun cello som gjaldt. Læreviljen var stor, og det var ingen streng pisk hun kom til hos lærer Omar Børresen.

– Vi spilte litt, så hørte vi på plate, og så hadde kona hans lagd en kake, og så snakka vi litt sammen. Det var veldig åpent. Det tror jeg også passet veldig godt for meg, sier Lene.

Hun beskriver Halden musikkskole som et godt sted med mye aktivitet, mange strykere, og et strykeorkester hvor hun møtte unge musikere i alle aldre. I tillegg fikk hun være med i Østfold Ungdomsorkester fra tidlig alder.

Det ble viktig for en som ifølge seg selv kanskje ikke syntes det sosiale spillet var så enkelt, men som fikk mye ut av å musisere sammen med andre.

– Det å spille sammen med folk, og ha noe sammen på den måten, åpnet også opp for vennskap med barn og ungdommer med de samme interessene som meg selv.

Etter hvert fikk Lene en ny, betydningsfull lærer i Liv Frengstad. På videregående var musikklinja det opplagte valget, og målet var klart fra første stund.

– Jeg hadde et klistremerke hvor det sto «Norges musikkhøgskole», som jeg fikk da jeg var 13-14 eller noe sånt. Jeg hadde klistra det utenpå en noteperm.

Musikkhøgskolen fantes alltid i horisonten, men før hun kunne komme dit måtte hun forsere en hittil uprøvd hindring: Prøvespill.

– Jeg syntes det var skikkelig, skikkelig kjempeskummelt, sier Lene.

På dette tidspunktet hadde Musikkhøgskolen fremdeles lokaler i Universitetsgata i Oslo sentrum. Lydisolasjon var det dårlig med, og det hjalp ikke på nervøsiteten at man kunne høre alle som spilte i rommene rundt mens man varmet opp.

Og så, på vei inn til selve prøvespillet, skjedde det noe som kunne ødelagt alt:

– Jeg falt ned en trapp.

Dramatisk som det kan høres ut; både musiker og instrument kom helskinnet fra det. Og aldri så galt at det ikke er godt for noe:

– Det gjorde kjempevondt, så da jeg kom inn til juryen hadde mye av nervøsiteten forsvunnet. Det var veldig deilig. Så for meg var det bare en hjelp å ramle ned den trappa.

– Var det instrumentkassa som tok av for fallet?

– Nei, omvendt, ikke sant? Man passer på at instrumentet ikke blir skadet.

På Musikkhøgskolen strevde hun mer enn forventet med å finne sin musikalske plass.

Som klassisk cellist på det utøvende kandidatstudiet hadde hun regnet med å sikte seg inn mot en karriere som orkestermusiker. Men til sin egen overraskelse forsto hun ganske fort at det ikke kom til å skje.

– Vi hadde orkester hver uke, men jeg likte det ikke så godt som jeg trodde jeg skulle gjøre.

Hun beskriver seg selv som en som alltid har villet gjøre ting på sin egen måte. Så det å skulle innordne seg, og spille akkurat likt som de andre, passet henne ganske dårlig i lengden.

– Jeg har alltid vært interessert i hvordan celloen har mange andre muligheter enn de man får lov til å bruke i en klassisk sammenheng. Jeg blir fort lei av å måtte begrense uttrykket, forklarer hun.

I stedet fant hun sin plass i samtidsmusikken. Den åpnet nye og, for Lene, mer interessante utfordringer. Med et miljø av både komponister og instrumentalister som var interessert i å teste nye ting.

– Vi hadde samtidsensemble hvor vi spilte et veldig bredt utvalg av verk. Alt fra internasjonale verk til ting som var skrevet på NMH. Det var veldig, veldig gøy!

Mer om samtidsmusikken senere.

Allerede da hun startet med piano i seks-årsalderen hadde Lene begynt å komponere sine egne ting. Og det fortsatte hun med, også inn i studietiden.

Likevel falt det henne ikke inn å sikte mot å bli komponist.

– Alle komponister jeg visste om hadde enten veldig mye hår på hodet eller veldig mye hår i ansiktet, forklarer hun med en latter.

– Jeg forsto ikke at jeg kunne bli komponist før jeg hadde gått noen år på NMH. Jeg skrev musikk lenge før, men jeg hadde aldri tenkt den tanken.

Spøk til side tror hun definitivt at kjønn og mangel på rollemodeller hadde noe med saken å gjøre.

Men også det hun opplevde som en slags helliggjøring av de klassiske komponistene, som hun ikke kjente seg igjen i.

– Det var mytologiseringen; at komponistene er så geniale, at notene er sjelen deres som ligger der, og alle disse store ordene.

Etter hvert fikk hun likevel erfare at det å lage musikk kan være mye mer enn den ene, opphøyde måten å uttrykke seg på.

Det takker hun samtidsmusikk-miljøet gjennom studietiden for.

I dette miljøet jobbet hun nemlig med andre som skrev musikk etter eget hode og hjerte, og det fantes ikke noe repertoar som var «riktig» eller «feil».

Hun fikk mye trening i å prøve å tolke komponisters intensjoner, enten det gjaldt å forstå nye typer notasjon, eller å improvisere på instrumentet.

For Lene ga denne utforskingen like mye læring som en del av de andre fagene.

– På mange måter var dette miljøet, og de komposisjonslærerne som jeg etter hvert ble kjent med, det viktigste for meg, sier hun.

For hun fortsatte å skrive egen musikk. Og innen de fire årene på kandidatstudiet i cello var til ende hadde hun tatt nok komposisjonsfag, og skrevet nok, til å begynne direkte på andre avdeling på kandidatstudiet i komposisjon.

Da var erfaringene fra samtidsensemblet ekstra nyttige å ha med seg, fordi hun kjente begge sider av prosessen; både det å komponere, og det å spille helt nye stykker.

En av lærerne hun trekker frem fra denne tiden er Olav Anton Thommessen.

– I tillegg til at han underviste i komposisjon hadde han filmkvelder, vi gikk på konserter, vi møttes og pratet litt sånn uformelt. Det var veldig viktig for meg, sier Lene.

Etter syv år og to kandidatstudier var hun ferdig på Musikkhøgskolen i 1995. Hva skulle hun gjøre nå?

– Det var ganske vanskelig å forstå, og finne veien videre, sier hun.

– Etter som jeg hadde sagt at jeg ikke skulle holde på så mye med å spille klassisk musikk var det en del frilansarbeid og sånt som ikke var tilgjengelig.

Hun fikk det til å gå rundt på et vis. Blant annet med en liten prosentstilling på NMH, for å undervise i satslære og gehør. Og en periode i radiokanalen NRK Klassisk, som nettopp hadde startet. Det hjalp å si ja til alt.

I tillegg spilte hun en hel del konserter, og prøvde å få skrevet musikk innimellom.

– Det var hele tiden sånn «hva skal jeg jobbe med nå for å få penger?» Det tok noen år før jeg kunne begynne å tenke på meg sjøl som først og fremst komponist og cellist.

I retrospekt skulle hun ønske det hadde eksistert flere typer nettverk, eller mentorordninger, for komponister i etableringsfasen. Noe i retning av Ny musikks komponistgruppe.

Selv opplevde hun det i hvert fall som ganske voldsomt å bli sluppet ut i verden og måtte finne ut av alt på egen hånd, uten så mange å drøfte utfordringene med.

– Plutselig hadde jeg ingen musikere for hånden, da måtte jeg finne dem sjøl. Hvor får jeg spilt ting? Hvordan lager man en konsert? Alt dette var ting jeg ikke kunne, sier Lene.

– Jeg har jo ikke hatt vondt av å lære meg det, men det kunne vært greit med et nettverk.

Den aller første bestillingen kom et par år etter endt studium, fra strykekvartetten Ametri. Den var viktig, husker Lene.

Men det kanskje aller viktigste som skjedde i denne perioden var at improvisasjons-kvartetten SPUNK ble født: Maja S. K. Ratkje (vokal), Hild Sofie Tafjord (horn), Kristin Andersen (trompet) og Lene Grenager (cello).

– Vi kom med veldig forskjellige bakgrunner, og så skulle vi forsøke å løse det å improvisere sammen, sier hun.

– I utgangspunktet er det å lage musikk sammen en ganske vanskelig øvelse, men vi måtte i tillegg lete etter et felles språk og en metode, fordi vi ønsket å finne noe helt nytt.

Hun forteller om en fri arbeidsmetode hvor alle skulle ha like mye å si, og ingen styrte alene. Den holdningen har de beholdt i alle årene de har spilt sammen.

– Alle skulle få lov å skru på knotter i studio hvis de ville det, alle skulle få spille de instrumentene de ville. Det kunne jo være alt fra traktorhjul til blokkfløyte. Hvis en av oss definerte noe som et instrument, så var det et instrument.

Etter ni album, Spellemann-nominasjon og utallige konserter markerer SPUNK i 2025 30 års virksomhet på norske og internasjonale samtidsmusikk-scener.

Musikken har ikke alltid fått tale for seg selv.

– Vi startet ikke som et feministisk prosjekt, men det måtte vi bare bli, forklarer Lene.

– Det første spørsmålet vi fikk fra alle journalister var «hvordan er det å spille i en kvartett med bare kvinner?» Jeg aner ikke hvor mange ganger vi svarte på det. Svaret er selvfølgelig at vi vet ikke om noe annet, det er normaltilstanden.

Samtidig beskriver hun en slags frihetsfølelse ved det å kun være kvinnelige musikere.

For inntrykket av at mange menn hadde (eller i alle fall følte at de hadde) mer de skulle sagt enn kvinnene sto sterkt, også på midten av 90-tallet.

– Vi «fikk lov til» å holde på fordi vi jo var flinke. Men det var liksom ikke naturlig, noen menn følte at de måtte sanksjonere arbeidet vårt. I SPUNK slapp vi på en måte unna den problemstillingen, i alle fall i arbeidet med musikken.

Etter noen år som musiker og alt mulig annet gikk turen videre til Kristiansand.

På daværende Høgskolen i Agder fantes det et ambulerende komposisjonsstipendiat som vekslet mellom de ulike konservatoriene i Norge. To år på hvert sted.

Stipendiatstillingen innebar at man underviste deler av tiden og brukte resten på å komponere.

Det ga henne tid og mulighet til å skrive utenfor bestillingsverksordningene, og bygge opp en portfolio som besto av mer enn studentverk. Det åpnet opp for å kunne få bestillinger i etterkant.

– Etter de to årene tror jeg jeg kan si at jeg har levd utelukkende av musikk. Uten å måtte gjøre alt mulig annet, sier Lene.

Tittelen var «komponist». Eller; «kvinnelig komponist». Hun husker enkelte setninger som dukket opp, selv om de ikke nødvendigvis siktet til hennes egne verk:

– «Hun har sikkert fått bestillingen bare fordi hun er kvinne» og «det var jo veldig fin musikk til å være skrevet av en kvinne». Det siste var ment som en kompliment, men er jo egentlig ikke det, sier Lene.

Hun ser på det som systematisk diskriminering, som hun mener vi fremdeles merker etterdønninger av. Selv om hun heldigvis ikke har hørt akkurat disse setningene på lang tid.

– Jeg tror det har vært et slags skifte i holdninger hos mange. Men det er fremdeles veldig få kvinner som er komponister, selv om det har blitt ganske mye bedre.

Gjennom hele karrieren har hun hatt en parallellvirksomhet som både utøvende musiker og komponist.

I 2006 var hun med på å starte ensemblet Lemur, som i tillegg til Lene består av Bjørnar Habbestad (fløyte), Michael Francis Duch (kontrabass) og Hild Sofie Tafjord (horn).

I likhet med SPUNK har gruppen bestått av de samme musikerne hele veien.

Men selv om begge ensemblene jobber med improvisert samtidsmusikk er arbeidsmetodikken ganske ulik.

– SPUNK er litt sånn anarki. Vi kommer med det vi har, putter det oppi en gryte, og så ser vi hva det blir. «Skal vi spille en konsert?» ja, da spiller vi en konsert. Selv i dag er det veldig gøy og overraskende hva resultatet blir.

– I Lemur har vi mye mer diskusjon; hvordan skal vi løse det? Blir det best sånn? Hva hvis vi gjør sånn? Vi komponerer kollektivt, men med basis i improvisert praksis. Og vi har alltid et langt perspektiv på ting, med jevnlige møter for å planlegge prosjekter.

Bonusen er at disse utøvende samarbeidene også gir mye til hennes eget komposisjonsarbeid, ved å åpne nye veier og måter å bevege seg på.

– Det dukker opp ting som jeg ikke kunne klart å komme på alene. Og det er jo på en måte hele poenget. Når jeg improviserer får jeg tilgang til en annen musikalsk åre enn ved skrivebordet.

For rundt to år siden ville skjebnen ha det til at Lene kom tilbake til NMH. I tandem med virket som musiker og komponist veileder hun nå morgendagens komponister.

– Jeg har egentlig sagt nesten hele livet at jeg aldri skal undervise. Jeg tror jeg har vært litt redd for det å skulle følge noen over tid, sier hun.

Kallelsen kom ikke helt ut av det blå; hun har vært tilknyttet Musikkhøgskolen og enkeltstudenter i flere runder før.

Men det å veilede studentene over lengre tid er noe helt annet enn å være innom i en uke og så dra videre, som hun har gjort tidligere.

– Man kan få gjort ganske mye i løpet av korte, intense seminarer. Men etter slike uker har jeg vært helt strømpe og tenkt «jammen bra jeg ikke skal treffe dem neste uke», sier Lene.

– Men nå liker jeg det kjempegodt, dette jevne arbeidet. Jeg syns det er helt fantastisk å være med studentene og bli kjent med dem.

I undervisningen kan hun høste av en mangfoldig profesjonell praksis. Det tror hun er en styrke i arbeidet med å hjelpe studentene til å finne sin egen stil og stemme.

– Alle er forskjellige, jeg har ikke én boks jeg skal få dem til å passe inn i. Jeg prøver å hjelpe dem til å forstå hva slags komponister de kan være. Hva slags musikk skal akkurat du lage? Jeg har mange retninger jeg kan peke i.

Hun mener det aller viktigste hun har å vise dem er at dersom musikken skal være et livslangt levebrød, må de like det de holder på med.

– Hvis du ikke har lyst til å sitte med polyrytmiske spissfindigheter, så kanskje du ikke skal det på sikt. Du må lære deg det, selvfølgelig; du må lære håndverket. Men det er veldig viktig at hver enkelt student får lov til å ta musikken i den retningen hen vil.

Gjennom hele karrieren har Lene utforsket nye måter å uttrykke seg på; uprøvde metoder for å kommunisere med både musikere og publikum.

Og det viktigste er at noe må stå på spill. Hvis hun ikke møter motstand skaper hun den selv.

– Alle stykkene mine er eksperimenter. Jeg lager et startpunkt med vanskeligheter for meg selv, for å kunne lage musikk som jeg synes er interessant.

For å illustrere trekker hun fram verksyklusen «reconstruction i-v» som hun har jobbet med de siste 10 årene.

Ut fra en interesse for gammel industri og håndverk har har hun skrevet fem verk basert på opptak av industrimaskiner som veve-, spinne- og kniplemaskiner. En del av dette er en trio for piano, cello og symaskin.

I «reconstruction iii» har hun også laget et partitur på 3x4 meter ved hjelp av – broderi.

– Jeg hadde lyst til å bruke et medium som ikke umiddelbart kunne kopieres. Noter har blitt så utrolig tilgjengelig, de ligger og slenger overalt, de kan kopieres, det er digitale filer som bare kan sendes, forklarer Lene.

Hun synes rett og slett vi tar litt for lett på det.

– Et partitur har på en måte ikke noen verdi i seg selv lenger. I gamle dager måtte man kanskje få tilsendt partituret fra et eller annet sted, reise dit det var, eller noen måtte skrive det av for en.

– Det er utrolig mye motstand i å skulle formidle musikk via broderi, sier hun og ler.