Siw Graabræk Nielsen: «Og så pedagogikk, liksom?!»

– Mye av grunnen til at vi har Norges musikkhøgskole er å drive med de utøvende utdanningene. Absolutt. Samtidig er jo de fleste ansatt her for å undervise, sier Siw Graabræk Nielsen.

Hun er professor i musikkpedagogikk på NMH, og har gjennom en lang forskerkarriere undersøkt temaer som øvingsstrategier, akademisering av populærmusikk, undervisning i kulturskole og mangfoldsperspektiver. Blant annet.

Forskningen hennes har blitt anerkjent av Kongen selv, av internasjonale forskermiljøer, og av utøvere og lærere som har dratt direkte nytte av hennes arbeid.

Men at hun skulle bli musiker og akademiker, eller musikk-akademiker, sto ikke skrevet noe sted.

– Jeg hadde absolutt ikke tenkt at jeg skulle havne her. Jeg tror heller jeg ville sagt at det var ganske fjernt.

Reisen mot dette «fjerne» startet på Røros, hvor Siw vokste opp med en mor som var glad i å synge, en morfar som spilte i korps, og en far som var opptatt av folkedans. Selv er hun født i 1964.

– Ingen av mine foreldre har høyere utdanning. Morfar var grovsmed på jernbanen, mormor var hjemmeværende, farfar var muremester. Det var ingen i mitt nettverk som var professor, sier Siw.

I ni-årsalderen fant hun veien til skolekoret sammen med tre venninner. Og et par år senere troppet den samme gjengen opp på sin første korpsøvelse.

– Jeg ville egentlig spille tverrfløyte. Men det fikk jeg ikke, for det var nok jenter på fløyte. Bare én av oss fikk lov til det, forteller hun.

Dermed ble det trombone på de to siste i venninnegjengen, mens Siw fikk utdelt en klarinett.

På midten av 70-tallet var det ikke noen kulturskole på Røros, så i et halvt års tid vanket hun hjemme hos korpsdirigenten for å få undervisning.

– Han tok undervisninga på kjøkkenet. Kasta ut kjerring og unger, og inn kom det klarinett-elever!

Men om musikkutøvingen i seg selv falt i smak gjorde ikke instrumentet det samme. Klarinetten ble snart byttet ut med piano, selv om det førte med seg visse praktiske utfordringer.

– Vi hadde jo ikke noe piano hjemme. Så faren min ordna det sånn at jeg fikk komme inn på musikkrommet på Røros grunnskole, og øve der.

Familien fikk kjøpt piano etter et år. Men frem til da måtte faren være med hver gang datteren skulle øve.

– Han hadde absolutt ikke peiling, han har ikke spilt eller sunget eller noen ting. Men han følte et ansvar, da. Han hjalp til med det praktiske.

Likevel var hun ikke helt ferdig med å spille blåseinstrument.

Da Siw gikk i åttende klasse kom det nemlig en ny organist til bygda for en periode. «En virvelvind av en fyr» for å sitere hovedpersonen.

Og plutselig, uten at noen helt fikk med seg hvordan, hadde de fire venninnene fra kor og korps blitt til…

– Røros blokkfløytekvartett, ler Siw.

– Jeg fant meg plutselig i den posisjon at jeg ønska meg bassblokkfløyte i konfirmasjonsgave, som jeg aldri hadde drømt om året før. Det er jo helt vanvittig.

Selv mener hun at hun har vært heldig med kompetansen i miljøet hun vokste opp i, både på skolen og på fritida.

– Jeg har hatt masse kvalifiserte folk i nærheten. Og en del muligheter.

Det som er merkelig midt oppi alt dette, påpeker Siw, er at hun aldri begynte med folkemusikk.

For folkemusikk-miljøet var særdeles levende i Røros-trakten også på dette tidspunktet, med hele Nyhus-slekta i umiddelbar nærhet.

– Jeg gikk jo på folkedanskurs, og lærte rørospols og reinlender. Faren min var veldig opptatt av det, han var med på å etablere Folkedanslaget. Så det dreiv vi med, alle vi fire som blei blokkfløytekvartett. Men jeg har aldri spilt noe folkemusikk på Røros.

Den unge Graabræk Nielsen tenkte ikke særlig over dette. Men professor Graabræk Nielsen har gjort seg noen tanker. En av grunnene kan være at folkemusikken ikke var integrert i musikkundervisningen i skolen, tror hun.

– Den gangen kunne du ha fem timer musikk i uka på ungdomsskolen. Jeg hadde det, og fordypning matematikk. Men det var ikke noe folkemusikk, sier Siw.

Hun tror det stammet fra en holdning om at den klassiske musikken hadde forrang inn i musikkfaget.

– Man tenkte at folkemusikken var noe som amatør-musikklivet dreiv på med. Det fantes jo opplæring, i regi av spele- og danselagene. Men ikke i kulturskolen, ikke i det offentlige.

– Nå vil jeg si at det er ganske spesielt. Men vi tenkte ikke på det da.

Selv om hun brukte mesteparten av fritiden sin på å spille var det aldri noe mål å bli utøvende musiker. På videregående ble det naturfaglig linje, med fordypning i matematikk, fysikk og kjemi.

Men parallelt med regning og reagensrør begynte Siw å spille orgel hos Rolf Nyhus. Det ga mersmak.

– Jeg hadde egentlig ikke tenkt på å søke utøvende musikkutdanning. Men jeg tenkte at det å være kirkemusiker kanskje kunne være ålreit. Du kunne spille, ha kor, jobbe litt i skolen og mye forskjellig.

Det skadet i alle fall ikke å prøve. I tillegg til opptaksprøven på konservatoriet i Trondheim søkte hun Handelshøyskolen og sivilingeniør-studier på NTH.

– Jeg kom inn på en del av de andre studiene også, men følte at jeg ville gjøre dette først. Så kunne jeg gå på «Sterkstrøm» og bli sivilingeniør etterpå, men det falt i fisk.

Høsten 1983 satte hun for første gang foten innenfor døren på konservatoriet i Trondheim. Det vil si, en av mange dører som tilhørte kirkemusikkstudiet.

– Det fantes ikke instrumenter til oss på huset, alt var spredt over hele Trondheim. Vi måtte være i Vår Frue kirke eller Ila eller Strindheim, og undervisninga var også i kirkene. Så vi hadde ikke noen følelse av å være en del av et miljø.

I begynnelsen var det vanskelig å skjønne hva det innebar å være musikkstudent. Hvor mye skulle man øve? Hva var «riktig» å spille? For Siw var det et sjokk.

Hun forteller at hovedinstrument-undervisningen stort sett foregikk ved at læreren satt nede i kirka og noterte i en gul bok mens studenten spilte oppe på galleriet.

– Så kom han opp, og resten av timen gikk han gjennom alt jeg hadde gjort feil. Jeg fikk så mye pepper. Det var et mareritt av teknikkøvelser. Altså, jeg trengte det sikkert, men det var ikke motiverende i det hele tatt. Og det jeg hadde lyst til å spille skulle jeg så klart ikke få lov til å spille, sier hun.

– Jeg holdt det ut, da, av en eller annen grunn. Jeg ble vel bitt av basillen med å spille orgel.

Siw krummet ryggen over tangentene og jobbet seg fremover. Og hun var ingen passiv student. Allerede her begynte hun å stille spørsmål om «hvorfor».

– Jeg krangla vel…

Hun avbryter seg selv. Starter på nytt:

– Jeg har sendt noen brev til ledelsen, jeg må innrømme det. Om både dette og hint.

For var det noe hun savnet, så var det en didaktisk tilnærming til fagene; en tanke om hva kirkemusikerne skulle bruke kunnskapen til, ut over å utvikle egne ferdigheter.

Særlig gjaldt det biinstrumentene. På konservatoriet var det nemlig også et treårig faglærerstudium i musikk, og de som gikk der lærte akkompagnementsimprovisasjon på piano.

– Jeg skjønte ikke hvorfor vi på kirkemusikk ikke skulle ha det faget, tilsvarende det som kalles «bruksklaver». Men nei, det skulle vi ikke. I vår klaver-undervisning skulle spille Bach-sonater og lære to- og trestemte fuger. I orgelimprovisasjon skulle vi skrive invensjoner og korallforspill og sånne ting.

Det samme gjaldt sangtimene, forteller hun, hvor fokuset lå på en selv som sanger. Også her var repertoaret utelukkende klassisk.

– Ingenting var rettet mot populærmusikk, eller hvordan vi skulle tenke for å undervise andre. Undervisning i øving var det omtrent ingenting av.

– Jeg hadde fire år med korledelse. Ingenting handla om barnekor, ingenting handla om amatørkor. Vi dirigerte dobbeltkor av Bach, vi dirigerte amatørorkester i klassiske verk, vi arrangerte. Men ikke for barnekor, ikke for amatørkor.

Etter et par år skjedde det endringer på konservatoriet, nye folk kom inn, og Siw fikk blant annet en ny hovedinstrumentlærer i Bjørn Andor Drage.

– Plutselig kom det masse nye tanker, de stilte seg litt annerledes til hva vi skulle spille. Og så var det blitt bygd orgler på huset, så vi kunne være der og øve.

Dermed ble det et slags klimaskifte i hele gruppa. Studentene ble mer samlet, og Siw fikk spilt eksamenskonsert i selveste Nidarosdomen.

Med Trondheims rusmiljø på utsiden.

– Vi hadde ikke tilgang der på dagtid, så den eneste løsningen var å øve på natta. Og så kommer du inn og spiller Messiaen, Dieu parmi nous, på orgelet med full pakke. Da banka de på dørene og ropte «faen, hold opp, slutt med det bråket!»

Etter fire år med kirkemusikk, og ett år med PPU og organist-jobb, var planen til Siw å ta et år med kulturledelse i Bø. Det gjorde alle, i alle fall de som ikke skulle satse utøvende.

– Alle visste at man kunne søke diplomstudier på Musikkhøgskolen. Men det var ikke noe informasjon om at du kunne søke andre studier, ingen som snakket om det, forteller Siw.

Å gå videre med pedagogikken hadde aldri falt henne inn.

– Så hadde jeg Signe Kalsnes som sensor på PPU-eksamen, og det gikk veldig bra. Og hun sa «nei, du burde søke hovedfag i musikkpedagogikk, vet du». Men da var fristen gått ut.

Likevel ble den unge organisten tent på ideen.

– Jeg dro til Bø og var der i tre uker, og fant ut at nei, dette er ikke noe for meg.

Året var 1988. Siw returnerte til Trondheim, fikk tilbake organistjobben, og forberedte seg på opptaksprøve til Musikkhøgskolen.

Den avgjørelsen skulle bli kilde til mer enn ett hevet øyebryn.

– Alle lurte på hva i alle dager jeg skulle for noe; hovedfag i musikkpedagogikk? Det syntes de var veldig rart. Og så pedagogikk, liksom?!

– Det hadde lav status?

– Det hadde lav status, ja. Men jeg syntes det var interessant. Det fenga meg på en eller annen måte.

Dermed ble det hovedfag i musikkpedagogikk på NMH, som for øvrig var et ganske nytt program.

Hovedoppgaven ble sterkt inspirert av opplevelsene i Trondheim. Den handlet om forholdet mellom piano- og orgelteknikk, og overføringsverdien fra førstnevnte til sistnevnte.

– Det var et sånt agg som lå i meg fra bi-instrument piano på konservatoriet. Jeg ble introdusert for forskning om øving av Harald Jørgensen og syntes det var veldig spennende.

Oppgaven ble levert våren 1991. Og etter et år med jobbsøking og vikariater dukket det opp en ny, spennende mulighet.

I denne perioden jobbet nemlig NMH-rektor Harald Jørgensen med å få etablert et eget doktorgradsprogram på høgskolen. Første steg var å opprette tre stipendiatstillinger i tilknytning til andre institusjoner, men hvor kandidatene ble utpekt av NMH.

Og en av disse stillingene var et samarbeid med Pedagogisk forskningsinstitutt (PFI) ved Universitetet i Oslo.

– Harald la igjen beskjed på telefonsvareren, som var: «Siw, ring mæ.» Så da gjorde jeg det.

Innen våren 1993 hadde hun laget en prosjektbeskrivelse, søkt og fått jobben som NMH-stipendiat ved PFI. Nå skulle hun jobbe videre med temaet øving, denne gang som forsker.

Det ble en bratt læringskurve. For på PFI krevde de en hel del master-kurs som Siw ikke hadde hatt, blant annet i statistikk.

– Så jeg måtte følge masterkursene og ta eksamen i dem, og ph.d.-kursene samtidig.

Stien måtte hun i stor grad gå opp selv, for på denne tiden var det svært få av de som jobbet innen høyere musikkutdanning som hadde doktorgrad.

– Harald Jørgensen var en rollemodell. Og så hadde jeg veldig stor respekt for Ingrid Maria Hanken, og egentlig alle kollegaene mine. Men ingen av dem hadde tatt doktorgrad. Veilederne fra NMH var ikke inne i programmet og underviste, forklarer Siw.

I begynnelsen opplevde hun dessuten at kravene ved UiO var annerledes enn på NMH, og den koden tok det tid å knekke.

Hun som ikke var vant til å stryke i noe som helst gikk på en smell på et essay i vitenskapsteori.

– Vi fikk bare et kvarter med veiledning. Dette var på SV-fakultetet, sammen med masse sosialantropologer. Jeg ble veldig lei meg, husker jeg, gikk tilbake på kontoret og gråt.

– Men, tenkte jeg, pokker! Det måtte da gå an å få til dette.

Det gikk an.

Etter fire år med forskning på studenter leverte hun avhandlingen «Selvregulering av læringsstrategier under øving. En studie av to utøvende musikkstudenter på høyt nivå.» Disputasen fant sted i juni 1998.

Forsker-miljøet sitt hadde hun for det meste på Blindern, men også på NMH var det flere som etter hvert hadde fått øynene opp for prosjektet.

– Det var jo stor interesse fra det utøvende miljøet, fordi jeg forska på øving. Så det var kanskje litt lurt, tenker hun i ettertid.

Utenom nevnte Harald Jørgensen var det foreløpig ingen andre i Norge som hadde forsket på øving, og det flommet ikke over med forskning på temaet fra utlandet heller.

Faktisk gikk det såpass bra med avhandlingen at Siw fikk tildelt H. M. Kongens gullmedalje. Den tildeles «en fremragende, yngre forsker» ved UiO, for vitenskapelig arbeid som er «anerkjent som et virksomt bidrag til fagfeltets forskningslitteratur».

– Det hjelper å gråte en skvett over et vitenskapsteori-essay. Blod, svette og tårer, ler Siw.

Siw ble værende på NMH; først som vikar, og etter hvert som leder for det nye doktorgradsstudiet. For nå hadde skolen endelig fått sitt eget ph.d.-program og egne stipendiater.

– Jeg følte meg ikke så veldig kompetent, må jeg bare si. Jeg følte at jeg var helt nyutdanna sjøl. Men jeg fikk god støtte, sier hun.

Og i 2004 ble hun den første kvinnelige professoren i musikkpedagogikk i Norge.

Når hun ser tilbake mener hun at veien frem til professoratet har bestått av en god blanding hardt arbeid, faglig fascinasjon og tilfeldigheter.

Og hun mener det er viktig å oppmuntre de studentene som kan passe til et master- eller ph.d.-løp. Særlig dersom vedkommende ikke tror det selv.

– Jeg tror ikke jeg hadde søkt ph.d. hvis ikke Harald hadde tatt den telefonen. Jeg hadde ikke tenkt at det var noe for meg. Det er ikke sikkert jeg hadde søkt på hovedfag heller hvis ikke Signe tilfeldigvis hadde sittet der som sensor.

– Jeg har hatt en interesse, og så har jeg truffet noen signifikante andre akkurat når det har vært litt sånn avgjørende, oppsummerer Siw.

Noe av gleden med professor-yrket er at hun har stor frihet til å bestemme selv, og forme prosjektene hun deltar i og fagene hun underviser i.

Samtidig kommer friheten med en viss forpliktelse. Ikke bare overfor forskningen og studentene, men også for fagfeltet i seg selv.

– Jeg føler veldig ansvar for faget vårt. Det er viktig å tenke strategisk, og posisjonere seg både på institusjonene og i utdanningsfeltet, mener Siw.

Derfor var hun en av de som i 2024 tok initiativ til et nasjonalt forum for musikkpedagogisk forskning.

Musikkpedagogikk er nå et veletablert vitenskapsfelt som også utløser eksterne forskningsmidler fra Norges forskningsråd.

Så hva er det det egentlig som kreves for å nå så langt at en selv kan forme sine egne forskningsprosjekter?

– Du må ta noen sjanser. Tørre å stikke nesa litt frem. Og du må tåle å få deg en smell. Men du må ha troen på at du skal få det til, sier Siw.

Selv om interesseområdene har endret seg flere ganger gjennom årene, har engasjementet for forskningen aldri avtatt.

Fremdeles opplever hun at hun har mye ugjort.

De siste prosjektene har handlet om sosial klasse og ulikhet innen musikkopplæring og -utdanning; hvem som er innenfor og utenfor, og hvem som rekrutteres til hva.

– Det har jeg blitt veldig prega av, sier Siw.

Er det noe hun ønsker å jobbe mer med er det det frivillige musikklivet, og barrierene for barn og unges deltakelse i den delen av musikklivet som eksisterer utenfor det institusjonaliserte og formelle.

– Hvem deltar og hvem deltar ikke? Hva slags barrierer er det? Hva slags musikk-fellesskap er det barn og unge deltar i? Det synes jeg er veldig interessant å utforske.