Jeg har tenkt mye på hva jeg burde si, hva jeg gjerne skulle ha hørt, og hva jeg tenker dere hadde hatt nytte av. Det har vært vanskelig å finne gullkorn, men til slutt kom jeg på noe:
Jeg husker svært godt hva Ståle, kommunikasjonssjefen her på huset, sa til meg etter en konsert en gang. “Ja, det er vanskelig å komme inn på NMH, men det er enda vanskeligere å komme seg ut”. Og det er noe der, plutselig er hele verden din innenfor disse to bygningene. Venner og kolleger er blitt synonymer, auditoriet, forelesninger, lesesal, sosialt samvær, til og med dager hvor alle måltid, skjer på samme sted. Det er vanskelig å komme seg ut. Hobbyene mine gikk i vasken første året her, jeg fokuserte på studiene, på bratsj-spill, som var utrolig artig og det var jo det jeg ville gjøre, og på EXMUS, hvordan skaffe seg samspillsgruppe som varer, og alt som hører til det klassisk utøvende studiet jeg går på. Men jeg ble utbrent, fort, jeg hadde jo plutselig ikke tid til å trene, male og danse, det var ikke noe sted å gå tur, dro bare på café da jeg hadde hatt en tung dag, dårlig øvedag eller en dårlig time. Jeg sluttet faktisk å gjøre alt som ikke handlet om bratsj og musikk.
Og jeg vet det, det er ekstremt kleint og kliché å gi nye studenter rådet: “ta vare på dere selv” pulle opp med Maslows behovspyramide og fortelle dere hvordan ikke være student. Så jeg skal unngå det, rådet jeg vil gi til dere, er: “kom dere ut”, ta pauser fra arbeidsplassen, studieplassen som NMH ofte blir. Dere er først og fremst mennesker, deretter musikkstudenter. Ei lita “et dukkehjem” referanse.