SUT-leders tale på semesteråpningen

Kjære studenter, ansatte, rektorat.

Det er en stor ære å stå foran dere i dag, på vegne av studentdemokratiet ved NMH

Til alle oss som har vært her i flere år, velkommen tilbake!

Til dere som setter foten innenfor dørene for aller første gang som offisiell student: velkommen hit!

• Velkommen til nye muligheter – for både musikalsk og menneskelig utvikling.
• Velkommen til det fellesskapet som er NMH.
• Velkommen til vennskap – og ikke minst, velkommen til en liten dose galskap.

For det er nettopp disse mulighetene, dette fellesskapet og denne galskapen som gjør NMH spesielt. Og det hadde ikke vært mulig uten oss, studentene.

Det er vi som fyller øvingsrommene, det er vi som fyller kantinen i lunsjen, vi som eksperimenterer i prosjekter, og det er vi, som skaper det som gjør NMH til et helt spesielt sted.

For hver enkelt av oss bidrar til et levende miljø der musikk ikke bare læres – den leves.

Her finnes rom for å prøve nye ting, og for å feile. Og for å samarbeide på tvers av sjangre, bakgrunner og erfaringer.

Det er vår nysgjerrighet, lidenskap og kreative energi som gjør at NMH ikke bare er et sted å studere – men et sted der ideer og musikalsk innovasjon blomstrer.

Et sted der vi sammen former fremtidens kulturliv.

Det er i møtet mellom oss – når vi spiller sammen, deler erfaringer, utfordrer hverandre – at den virkelige magien skjer. Og denne kraften tar vi med oss ut i samfunnet, når vi en dag forlater disse dørene.

Fordi musikken og kulturen vi skaper her, finnes ikke i et vakuum. Den formes i møte med samfunnet rundt oss – og den bærer med seg både mulighetene og utfordringene vår tid gir.

Og vår tid er preget av uro.

I Norge ser vi mer polarisering enn før. Grupper som trekkes lenger fra hverandre, istedenfor nærmere hverandre. Vi ser et samfunn der vold, kriminalitet og mistenksomhet ofte får mer oppmerksomhet enn fellesskap og tillit.

Ser vi ut i verden, blir bildet enda mørkere: krig og folkemord, demokratier under press, ytrings- og pressefrihet som snevres inn. Relasjoner mellom stormakter blir mer ustabile, og jeg syntes at fremtiden føles usikker.

Vi lever rett og slett i en tid av splittelse, og som musikere kjenner vi dette på kroppen: splittelse gjør oss mindre i stand til å lytte, til å samhandle, til å bygge det vi faktisk har felles.

Og det er akkurat her, vi som musikere har en ypperlig mulighet. For musikk har en kraft få andre språk kan dele: å samle mennesker.

Etter 22. juli, da landet ble snudd på hodet, var det ikke standardiserte mattetester eller realfagskompetanse som hjalp landet å reise seg igjen, det var musikk. På tvers av alle identiteter, bakgrunner og ideologier, sto vi sammen, gjennom kultur, musikk og seremoni, for å sørge og finne veien videre.

Og dette er ikke unikt for Norge. Vi så det i kampen mot apartheid i Sør-Afrika, der musikk ble en drivkraft for motstand og håp. Vi ser det i protestbevegelser verden over, der melodier blir større enn individene selv – og minner oss om at kultur kan være en av de sterkeste motkreftene mot splittelse og hat.

Det er denne kraften vi som studenter her på NMH må være bevisst, at kunsten vår ikke bare kan uttrykke, men også forene.

Vi har en gylden mulighet til å bli hørt på en måte som særdeles få andre kan få til, gjennom kunst og musikk. Så jeg ber dere, bruk både stemmen dere og stemmeretten dere, vær aktiv i studentfrivilligheten og vær den endringen du selv har lyst til å se.