Studentleders tale på semesteråpningen 2026

Kjære medstudenter, professorer, rektoratet og administrasjonen. Kjære internasjonale studenter, utvekslingsstudenter og gjester!

Jeg har kommet hit, som leder av Studentutvalget (SUT), for å gi dere en tale. En tale som skal inspirere og motivere dere til å få så mye som mulig ut av de neste årene på NMH. Det er meg en stor ære, men det er også et stort ansvar.

Dere har allerede hørt taler fra mennesker som har vært i deres sko før, og som sitter igjen med livserfaring og råd de kan gi videre til dere. Jeg har ikke den livserfaringen. Jeg er 21 år, og jeg trer inn i mitt tredje år på musikkpedagogikkstudiet som klassisk hornist. Jeg er i deres sko, akkurat nå.

Jeg kom til NMH for to år siden. Jeg kom rett fra videregående, og var sosial, men sjenert, spent – og livredd. Jeg hadde akkurat flyttet fra mammas kjærlige omsorg, pappas endeløse oppmuntring og deres ekstremt gode hjemmelagde middager, til en gammel, muggen leilighet med tre fremmede mennesker og en presskanne. Da jeg satt i en av disse stolene og hørte på taler, hadde jeg bodd for meg selv i to uker. Og jeg ante ikke hva jeg drev med. Men greia er at det gjør jeg fortsatt ikke. Og jeg er ikke sikker på om jeg noen gang kommer til å gjøre det.

Jeg vet svært lite om meningen med livet, og hvordan man blir den beste studenten. Men jeg kan én ting, en ting som vi alle kan, nemlig menneskelighet. For vi er alle mennesker. Vi er alle enkeltindivider. På en eller annen måte har vi alle fått helt unike karakteristikker som gjør oss til den vi er. Vi får disse karakteristikkene hovedsakelig gjennom genetikk og miljø. Og jeg tror det er grunnen til at vi står her i dag.

Mennesker har tilsynelatende alltid hatt unike personligheter. Det er sannsynligvis fordi vi tilpasser oss for å overleve, men det er nok også det som gjør oss så kreative. Vi har denne fantastiske evnen til å være til stede. Evnen til å være bevisste. Bevisste på situasjonen vår og på omgivelsene våre. Vi er til og med bevisste på våre egne evner og hvordan framtiden vår kan se ut som følge av dem. Alle i dette rommet er unike, og likevel deler vi én avgjørende evne: evnen til å skape og dele musikk. Evnen til å gjøre noe personlig, noe vakkert, noe så kraftfullt at det skaper sin egen verdi gjennom inntrykkene man får når man lytter. Og når vi deler den kraften med andre, blir den tidoblet. Vi kan dele den kraften ved å være til stede.

Året er 2026. På flere og flere steder i verden ser vi mennesker som ønsker å dyrke forskjeller, ulikheter, hat og ensomhet. Mennesker som snakker om «oss» og «dem», og som ønsker å gruppere oss og utnytte oss. Det finnes også mennesker som ønsker å fjerne menneskeligheten vår, som ønsker å digitalisere og effektivisere livene våre. Men jeg tror ikke det egentlig er poenget med menneskeheten.

Midt i alt som skjer i verden akkurat nå – i politikken, den teknologiske utviklingen og konflikter rundt om i verden – og midt i hverdagen deres, med timevis med øving, endeløse forelesninger og oppgaver og all konkurransen, vil jeg at dere skal føle dere beæret over å være her, akkurat nå. Ikke fordi skolen er prestisjefylt, eller fordi dere slo alle de andre søkerne da dere kom inn. Nei, jeg vil at dere skal føle dere beæret fordi dere er sammen. Hver eneste en av dere kom hit for å skape musikk sammen og dele denne evnen med hverandre. Noen av dere har reist lenger enn jeg selv noen gang hadde våget, bare for å være sammen med en håndfull mennesker som deler den samme kjærligheten til musikk, kreativitet, kunst og fellesskap som dere selv. Vi har alle timer, forelesninger og oppgaver vi må gjøre. Men det finnes ingen i dette rommet, på denne skolen, ved denne institusjonen, som prøver å fortelle dere hva dere ikke kan gjøre. Jeg tror de to mest menneskelige tingene vi kan gjøre, er å være til stede og å være sammen. Og til syvende og sist er vel det poenget, ikke sant? Jeg vet ingenting om meningen med livet, men det nærmeste jeg noen gang har kommet, har vært å være til stede og å være sammen.

Samhold. Tilstedeværelse. Jeg tror det er de to viktigste ordene vi har i det norske språket.

Jeg har ikke tenkt til å stå her og be dere om å gjøre de neste årene til de beste i deres liv. Det er jo en umulig høy standard å sette! Dere kommer til å få jobber, muligheter og opplevelser i framtiden som jeg håper topper de neste årene på NMH.

I stedet for å fortelle dere at dette kommer til å bli de beste årene i livet deres, vil jeg oppfordre dere alle – studenter, professorer, alle sammen – til å gjøre dette til de første årene i et liv der dere er mer til stede og mer sammen. Jeg skal i hvert fall det – så da er vi sammen om det.

Nå: Gå og skap skikkelig god musikk!