Rektors tale ved semesteråpningen 2026

Kjære alle sammen, velkommen til den høytidelige åpninga av studieåret 2026–2027 – og tusen takk til Hayden Powell med band som spilte opp til det hele!

Det er som alltid en ære å stå her som rektor ved denne skolen, som vi med stolthet omtaler som et flaggskip innen høyere musikkutdanning i Norge. Og med en ganske sterk internasjonal posisjon også.

Et flaggskip, står jeg altså og påstår at Musikkhøgskolen er, sånn kledelig ubeskjedent. Det betyr selvfølgelig ikke at vi er best på alt. Men vi er størst i landet innen høyere musikkutdanning og vi har en selvstendig posisjon. Vi har dermed en sterk stemme utad på vegne av flere studenter og kolleger på feltet enn våre egne. Når vi flagger, er det dermed ikke bare for å feire oss selv – som i dag – men også for å vise fram det viktige mange gjør med å utdanne mennesker til å jobbe i og med musikk.

Samfunnet trenger den arbeidskraften – samfunnet trenger kunst og kultur, som berører, trøster, underholder og utfordrer og alt annet musikk kan gjøre.

Det vi bidrar med, er faktisk en viktig del av totalberedskapen i landet vårt. Vi forventes å opprettholde normale aktiviteter også om landet skulle havne i en krise, sier regjeringa i beredskapsmeldinga. Kultur og kunst er viktig fordi det bygger identitet og tilhørighet og gir oss styrke, sammen.

I år er det såkalte totalberedskapsåret. Men når vi nå seiler inn i et nytt studieår – for å bli i det maritime bildet – håper vi på relativt smule farvann og at ingen av de største bølgene fra verden der ute slår inn over oss.

Vi at det uansett kan være nok å navigere i også i vanlige år og hverdager for studenter og medarbeidere på Musikkhøgskolen, ikke minst for de som er nye her. Da gjelder det at vi alle er med på å gjøre opplevelsen trygg og god, og at vi kan samles om verdifulle mål.

Jeg kan ærlig talt ikke mye om å styre en båt. Men jeg tror at for flaggskipet NMH, kan i alle fall noe handle om å finne gode balanseganger.

Framdrift, balanse og stabilitet

Som institusjon skal vi balansere mellom framdrift og stabilitet.

Vi skal også balansere mellom det å framsnakke og forske på hvordan musikk kan bidra til å løse utfordringene hele samfunnet står ovenfor – innen helse, demokrati og ytringsfrihet, totalberedskap og økonomi (reiseliv) – med å insistere på at klingende kunst er viktig i seg selv

Vi løfter fram musikkens rolle og kraft i samfunnet står det i strategien vår.

Vi skal balansere det å møte det nye i samtida – enten det er kunst, pedagogikk eller nye teknologier (også kunstig intelligens), med åpenhet, nysgjerrighet og bruk av muligheter – med å sette grenser og følge med, så ikke grunnlaget for levende musikk lider skade, og vi skal ta vare på det gamle som vi vil holde levende på vårt felt.

Som det står i strategien: Nyskaping og levende tradisjonsforvaltning preger arbeidet vårt.

Nylig hørte jeg at kystbyen Arendal holdt på å gå nedenom og hjem fordi skipsrederne der ikke ville bli med på at dampmotorer og -skip var framtida.

Så reaksjonære kan ikke vi være. Men vi kan være blant dem som peker på hvor mye som fortsatt er likt som før selv om bølger av kunstig intelligens slår inn over oss. Det fysiske, tyngdekraften – kjølen i vannet, buen eller gitarplekteret mot en streng, varmen mellom noen som synger sammen, magien når musikken får oss til å føle at tyngdekraften er opphevet en liten stund – det finnes fortsatt.

Og hvis det å fortsette å spille symfonier fra tidligere tider med hundre levende mennesker på scenen, ligner på det å insistere på å seile i stedet for å bruke motor, blir jeg gjerne med på seilas – for å si det sånn.

Et annet poeng jeg snappet opp i akademisk selskap i sommer, var noen som påstod at vikingene knapt rodde. De seilte, når de skulle langt!

Takk for laget!

For min del synes jeg kraften i rytmen og kraften i «The Viking Row» under fotball-VM tåler å være bygd på en litt fleksibel omgang med historiske fakta. Det var moro, i alle fall!

Roinga viste også fram det sterke felleskapet i å synge, i rytmen og roinga, noe kloke musikkforskerkollegaer også har skrevet om.

For meg var det også inspirerende å se et landslag der det så ut som at alle fikk være best på det de har aller mest talent for, og at det ble til fordel for hele gjengen.

For: Ikke alle skal være høyest og raskest og score mest. Ikke alle skal være den lureste på midtbanen. Bare én kan være stødigst i mål. Men alle kan juble og brøle, trikse, treffe og bomme, trøste og bli trøsta. Og alle er i bevegelse, så å si hele tida, sammen – mot et felles mål.

Da en avis jeg så oppsummerte VM for Norge med ordene «Takk for laget» synes jeg det traff. For det var laget som kom til kvartfinalen og gikk ut av konkurransen, sammen. Ingen av spillerne hadde blitt så gode som de var uten laget – og de som scoret, pekte på laget.

Jeg skal ikke presse sammenligninga med fotball for langt. Men jeg har tenkt på hvor viktig det er for oss alle å være en del av og finne en plass på et lag. For oss på NMH er det også viktig å jobbe med og kjenne på det innimellom: At vi har et lag å spille på, og at vi føler takknemlighet for det.

Kanskje kan vi også bli enda flinkere til å bruke lagene våre? Bandet, ensemblet eller bare en kollega eller en medstudent i femte etasje, utafor eller inne på øve- eller arbeidsrommet. Kan det bli enda lettere å dele at nå sliter jeg med noe, eller for del del: Nå er jeg skikkelig stolt av noe! Vil du se på det sammen med meg? Har du noen tips eller tanker? Eller vil du bli med og feire noe jeg fikk til med en kaffe?

Eller bare ta en pustepause sammen med noen uansett – med hverandre, ikke mobilen. Det er også viktig, uansett hva man måtte mene om «hydration breaks», eller VAR-sjekker, for den del.

Verken konkurransemekanismene eller finmålingene er like i idrett og musikk, heldigvis. De finnes, men i kunst er det er noe annet som teller enn det som kan telles med tall.

Bevegende musikk

Musikk beveger, er overskriften i strategien vår. I det ligger både kraften til å bevege et helt samfunn og til å berøre – gjøre oss «beveget». For meg er det også den motivasjonen jeg hele tida vender tilbake til, den følelsen: nå rørte musikken ved meg. Eller jeg ser at den gjør noe med andre, i samspill – som lyttere, som deltakere, i musikk.

Så, for å oppsummere: Det å være et flaggskip passer godt med overskriften i strategien vår: NMH – musikken i bevegelse. For å oppfylle oppdraget sitt må skipet bevege seg fremover, men samtidig sikre stabilitet i en noe ustabil verden og holde balansen

• mellom å utforske og være kritiske til ny teknologi (inkludert KI) og radikale kunstneriske ideer
• mellom å fremheve musikkens generelle verdi og dens «renere» kunstneriske kvaliteter
• mellom individuell ekspertise og verdien av å bygge team som hele tiden er i bevegelse

... og mye mer.

Vi bør strebe etter å være i balanse og i bevegelse sammen, som ett levende fellesskap.

Med det gir jeg ordet til det som fortsetter å bevege oss: musikken – og til to av våre helt nye kolleger, Ida Klokk-Bryhn (bratsj) og Yoonjee Kim (klaver). De skal fremføre Spiritual Melody av Antonín Dvořák, kjent fra hans Fra den nye verden-symfoni.