Rektors tale på semesteråpningen

Jammen er det flott for å stå her igjen som rektor for å offisielt åpne et nytt studieår!

Aktiviteten er riktignok i gang alt: Forrige uke tok vi imot de nye studentene og huset fyltes av stadig mer lyd, og nå er de aller fleste studenter, lærere og andre kollegaer på plass.

Dere er en håndplukka flokk: De nye bachelorstudentene som akkurat har sunget for oss, de nye på master og de som kommer neste uke for å starte på en doktorgrad, og nye og gamle kollegaer, som er usedvanlig kompetente.

Velkommen til alle som er her!

Jeg føler meg alltid ydmyk, stolt og inspirert når vi samles for å feire musikken, kunnskapen og den dype entusiasmen som kjennetegner NMH her i Lindemansalen. Den representerer på mange måter et trygt og privilegert rom i en urolig verden.

Musikken og musikkhøgskolen kan og skal også være et sted der mange fordyper seg i kunsten, i sine personlige prosjekter, i egen læring og nære fellesskap. Samtidig er vi en del av en stor verden, som akkurat nå oppleves urolig, og – om jeg skal være ærlig, på tampen av valgkampen – tidvis masete.

Og jeg spør meg igjen og igjen: Kan musikken egentlig bidra med noe i en slik verden, der også kultur og kulturpolitikk er veldig lite framme?

Noe av det første jeg gjorde etter ferien, var å reise til Arendalsuka og representere den minoriteten som snakket om kunstutdanninger, musikk og mangfold der. Midt i kakofonien av debatter var jeg med på en liten samtale om kunst, krig og boikott.

Hvem skal vi stenge ute og hvem slipper vi inn, hvem samarbeider vi med når det skjer ufattelige grusomheter på Gaza, krig i Ukraina og Donald Trump valser rundt i det hele?

Jeg skal ikke referere hele samtalen eller alle standpunktene. Men det som ble enda klarere for meg i løpet av de førtifem minuttene, var at vi som driver med kunst, av alle, må evne å ta vare på nyansene, stå i dilemmaene, dyrke ytringsfriheten OG – ikke minst – troen på at det vi driver med kan hjelpe menneskene med å tåle, å tenke og å bygge bro, i dag – og på sikt.

I praksis er det ikke alltid lett å trekke grenser: Vi samarbeider for eksempel ikke med russiske institusjoner (og heller ikke israelske), men russiske og ukrainske studenter er velkommen til å studere side om side på NMH – og det gjør de. Vi forbyr ikke russisk repertoar, men vi lytter når studentene stiller spørsmål om hva det betyr i dag, at orkesteret vårt velger russisk. Ut over at vi ikke straffer døde komponister.

Situasjonen inviterer til å tenke historisk og drøfte hva enkelte kunstuttrykk betyr i vår tid. Men den inviterer ikke til blind sensur, til å legge lokk på ytringsfriheten eller den kunstneriske friheten.

For har ikke vi en superkraft, vi som vet hva nyanser og finstilt tolking, spenningsforhold mellom linjene og kompleksitet er i musikk, når verden blir polarisert og full av fordummende slagord?

Og har ikke vi, gjennom musikken, en fantastisk verktøykasse for å puste, sanse og leve der vi er, stå i utfordringer og bygge fellesskap og delta i samfunnet?

Jeg vet at dette ikke alltid er perspektivet når man strever aleine på øverommet, eller om nerver og prestasjonsfokus tar overhånd. Eller man er ny og kanskje tenker at alle andre som har kommet inn på NMH er bedre enn en sjøl. Eller for den del om verdensproblemene blir overveldende, avmakten – det føler også mange unge voksne på nå, vet vi.

Vi skal gjøre så godt vi kan for å finne ut av de tingene også, sammen.

Men om noen skulle spørre dere som akkurat har begynt eller dere som snart er på vei ut av studiene eller dere som vier yrkeslivet til musikkutdanning, om samfunnet egentlig burde prioritere kunst i tøffe tider, så håper jeg at dere vet, langt nede i magen, at svaret er ja.

Nettopp i tøffe tider er det å skape, musisere og være sammen ekstremt viktig.

Vi trenger musikken på så mange plan: Klingende i seg selv, og til å skape sammenhenger. Ofte med hjelp av ord. I 1838 en gang skrev Henrik Wergeland:

Når så tidligere NMH-student Torbjørn Dyrud har gitt dette diktet, «Med en bouqvet», melodi og satt det ut for kor, får det nytt liv. Også som en påminner om den tette sammenhengen – som flere av de musikalske innslagene i dag peker på – mellom mennesket, kjærligheten og naturen.

Og i august kan vi kanskje fortsatt si med Wergeland: