For det ene jeg vil stanse ved og si noe om på en dag som dette, er det verdigrunnlaget som preget dem som grunnla denne skolen for 50 år siden.
Vi bygger stadig på det, tenker jeg. Og et viktig valg som ble tatt den gangen, var at NMH skal være mye mer enn et eliteakademi for bare de aller fremste solist-emnene. De skal også gå her, men oppdraget var – og er – større enn som så.
Her vil jeg gjerne sitere min forgjenger Robert Levins tale på åpninga i 1973:
– Musikkhøgskolen skal forsyne samfunnet med høyt kvalifisert arbeidskraft på en rekke felter innenfor den utøvende og skapende musikk og musikkpedagogikk.
Vet vi så noe om hvilke musikktyper vi trenger?
– Meget vet vi! Vi vet at rundt omkring i vårt land ropes det etter musikklærere i skolen, ledere av og lærere til musikkskolen, kor-, korps- og orkesterinstruktører, musikere som grunnstamme i våre regionorkestre, kirkemusikere og musikere til å konsertere i lokalmiljøet. Vi vet videre at våre profesjonelle orkestre trenger høyt kvalifiserte musikere. Vår eneste opera trenger vokale krefter både til kor og til solistoppgaver. I produksjonen av film og teatermusikk trengs det arrangører og utøvere. Underholdningsmusikken, jazzen, popen trenger musikere. Det er stort behov for skapende musikere, både med tanke på de ulike sider ved konsertlivet, med tanke på bruksmusikken og på videre pedagogisk arbeid. Og til sist – og så visst ikke minst – er det behov for konserterende solister.
Levin stopper opp ved tre stikkord i oppdraget til NMH:
Samfunnet. Musikken. Mennesket.
De tre ordene og sammenhengene mellom dem skal vi også få fundere over i året som kommer, når vi skal i gang med en strategiprosess – løfte blikket og si noe om hva musikkhøgskolen skal være de neste ti, tjue og kanskje femti åra.