Kirkemusikken – en tradisjon i krise?

Er kirkemusikktradisjonen i krise? Sett i lys av den manglende oppslutningen til studiene de siste årene er svaret ja!

Under planleggingsfasen av Kirkemusikkfestivalen 2025 var det urovekkende få søkere til kirkemusikkstudiene på landsbasis, og nedleggelse av utdanningen ved NTNU i Trondheim var nedslående lesning i landets aviser.

I mellomtiden har jeg lyst til å berømme innsatsen til Norges musikkhøgskole. Skolen har hatt en aktiv kampanje gående ved bruk av digitale plattformer for å fremme kirkemusikk og nå nye målgrupper. Det har resultert i en tredobling av søkere til kirkemusikkstudiet ved Musikkhøgskolen nå i mars. Det er bra, og det gir håp og en viss grunn til optimisme. Kampanjen i seg selv bør være inspirerende for Den norske kirke og styrke troen på at utadrettet rekrutteringsarbeid nytter.

Avhengig av ildsjeler?

Tross bedre søkerantall i år er det slett ikke nok til å fylle de mange kantorstillingene som kommer til å stå ledig om noen år. Mange organister og kirkemusikere nærmer seg pensjonsalder, uten nok unge til å ta over. Det merkes allerede nå. Vi har stillinger, men ikke fagfolk til å fylle dem.

Det står i sterk kontrast til det nyansatt gjesteprofessor på NMH, Isabelle Demers, forteller fra Canada – der har de studenter og utdannede organister, men få stillinger.

Blir da spørsmålet: Hvem skal videreføre og ta hånd om kirkemusikken hvis ikke kirkemusikeren gjør det? Forsvinner da musikken, eller holdes den liv i av ildsjeler som Kirkemusikkfestivalens direktør Bente Johnsrud? Og hvis vi ikke klarer å utdanne kirkemusikere, hvordan går det da med Den norske kirke?

Navet i kirken

I januar hadde vi fagdager på Musikkhøgskolen med tilreisende organister og pedagoger fra store deler av landet. I samtaler om fremtiden ble kirkemusikken betegnet som navet i kirken. Det ene kan ikke være foruten det andre. Uten kirkemusikken dør kirken, for mange av oss.

Det må derfor være et mål og det bør være mulig å snu den nedadgående trenden! Vi håper og jobber for at flere musikere kan få øynene opp for kirken som mulig arbeidsplass og at kirken får øynene opp for hvor viktig det er å ha ansatte i større og hele stillinger.

Endelig noe gledelig: De siste årene har det vokst fram orgelklubber og korskoler i store deler av landet. Arbeidet som drives er oppsiktsvekkende. Det gir virkelig grunn til håp og optimisme for både rekruttering og gode opplevelser i kirken.

Bare her i Uranienborg har vi 80 barn og ungdommer i alderen 5–18 år i korskolen, som får opplæring i musikk, lærer noter og å synge i kor, og for enkelte: undervisning i sang og orgel. To unge organister spilte på festivalhøymessen sist søndag, og korskolen vår øver i krypten under kirken.

Dette bør definitivt være et satsingsområde for kirken: Å legge til rette for og støtte opp om undervisning av barn og unge i kulturskoler, orgelklubber og korskoler. Det er viktig at vi klarer å begeistre de yngre og snakke frem det store ved kirkemusikken.

På Norges musikkhøgskole har vi òg et tilbud for unge organister som kalles TUP: Talentutviklingsprogrammet. Der får ungdom i alderen 14–19 fra hele landet ekstra undervisning ca. en gang i måneden, i tillegg til undervisningen de får på hjemstedet, ofte av en lokal organist.

– Jeg har aldri angret

Enhver foredragsholders ambisjon må være «et før og et etter», at man er litt klokere etterpå. Jeg vet ikke om jeg har lykkes med det, men jeg kan si for egen del: Jeg har aldri angret på yrkesvalget mitt. Det er fint å være kirkemusiker og jeg ville valgt det samme igjen!

Inger Hagerup sier: «Den ærlige pessimisten har alltid ført menneskeheten lenger fram enn solstrålefortelleren». Konklusjonen må da bli: Kirkemusikken står utvilsomt overfor utfordringer. Selv om situasjonen kan virke kritisk, er det håp. Med målrettet innsats, kan og bør kirkemusikken fortsatt ha en sterk rolle i fremtidens kirkeliv.