Om Spotify og oss

Vi må antagelig spole helt tilbake til 70-tallet og mixtapes for å finne røttene til Spotify og den dominansen strømmede spillelister nå har. Mixtapes oppsto som et resultat av kassetten og ikke minst at Sony lanserte sin Walkman, som gjorde musikk portabel for første gang som allemannseie. Mixtapes var personlige, kuraterte spillelister, kopiert over på kassetter, og så eventuelt delt og kopiert videre. Samtidig brukte radio-verter (Top 40 etc.) egen-kuraterte spillelister for å prøve å holde lytterne bundet til sin frekvens.

Inn i dette universet kom så først forbruker-datamaskiner, så CD/DAT-teknologi som åpnet opp det digitale universet for musikkbransjen. Lydkvaliteten ble bedre, kopieringsmulighetene enormt forbedret. I denne overgangsfasen, rundt millenniumskiftet, var mye av utviklingen på «gateplan» ideologisk drevet: information wants to be free! Å dele musikk uten å forholde seg til selskapenes kopibeskyttelse og musikeres royalties var kult. Hvis noen husker Napster og Pirate Bay, er det i dette landskapet de oppstår, som helter i opposisjon til en grådig musikkbransje.

I årene etter begynte rettsprosessene, noen husker kanskje DVD-Jon, som sto for retten i 2002 på grunn av sitt DeCss-program, som omgikk kopibeskyttelse for filmer. Han ble ikke dømt, men avsluttet virksomheten. Rettsprosessen mot Pirate Bay begynte i 2006 og endte med dom i 2009.

I 2006 kommer Daniel Ek og Martin Lorentzon inn på den digitale musikk-scenen. Disse to var ikke fra musikkbransjen i det hele tatt, men kom direkte fra markedsføring. De registrerte Spotify som merkevare og begynte arbeidet for å etablere en lovlig strømmetjeneste. Bare i løpet av ett år hadde de fått de fleste store labels i verden ombord, og kunne presentere en solid katalog for et stadig stigende antall lyttere. Spotify begynte rundt 2012 med «editorial playlists», som var deres egne ansatte som satte sammen spillelister med fancy navn som Rock This! Most Necessary, 100%lounge osv.

Ek og Lorentzon kjøpte så opp Tunigo, som var markedsledende i spilleliste-kuratering. De ansatte Tuma Basa som skapte The Rap Caviar og plutselig var hiphop tilgjengelig i en musikkbransje som tidligere hadde vært restriktiv til musikkformen. Innen 2016 har Spotify 50 kuratorer ansatt. Målet er hele tiden kvantitet: Å holde lytterne i hånden og følge dem gjennom døgnet med tilpassede lister for morgen, jobb/studier, bussturer, middag, kveldsturer, innsovning osv. Spotify «kurerte» frykten for stillhet med å skape et 24 timers univers av musikk uten skarpe kanter. Spotify knadde konsumentene til passiv lytting: avspilling av bakgrunnsmusikk mens man gjør alt mulig annet.

Musikalsk kvalitet eksisterer ikke som kriterium noe sted i denne utviklingen.

Mye av det som skjedde, gikk under radaren på de fleste i den etablerte musikkverdenen, få forsto hva som skjedde, hvorfor det skjedde og hva som etter hvert kom til å skje. Store artister hadde advokater og markedsførere som kunne ta del i systemet og utnytte det til sin fordel, men de fleste andre så bare CD-salget forsvinne og royalty-inntektene krympe til et minimum.

I dette bildet ser så Spotify muligheten til større inntjening: De fyller sine PFC (Perfect Fit Content)-lister gradvis opp med egengenerert musikk – enten gjennom spøkelsesartister (som f. eks. Ekfat), ofte på den Karlstad-baserte labelen Firefly. The Velvet Sundown er et annet fenomen i samme gate. I begynnelsen var dette levende ukrediterte, anonyme musikere som frasa seg all royalty og rettigheter, men etter hvert ble musikken generert med større og større bruk av KI. Publikum merker ikke forskjell, så hvorfor betale musikere? Og for ordens skyld: kun 2 % av lytterne lagde egne spillelister.

Som om ikke dette var nok, må vi se på hva Spotify sitter på av data om hver eneste av lytterne sine. De lagrer alle data, hvert eneste klikk du har gjort i appen, hvert eneste valg du har gjort, koblet med nøyaktig tid og sted. Og som vi vet fra Facebook og Google er disse dataene gull verdt. For det første kan Spotify fortsette sin utvikling mot et «one button»-konsept: Du bare har på Spotify, og musikken blir valgt for deg. Spotify kjenner deg og vet hva du vil ha. For det andre, er disse dataene en vare som kan selges, og det er ikke hyggelig å tenke på de mørkeste scenarier der ... Det som helt sikkert skjer, er at dataene om deg blir solgt via databrokers som Acxiom og lagt sammen med alle andre digitale spor du legger igjen på internett. Dette kalles ID-syncing.

Og, som om ikke dette heller er nok, lanserte Spotify i 2020 sitt Discovery mode, hvor artister kan, gjennom å avstå fra royalty få en mulig økt mulighet til listeplasseringer.

Benn Jordan er en aktiv Youtuber og Patreon-profil som har gjort dyptpløyende forskning på dette feltet. Som han sier, verken Apple Music eller Tidal går fri – deres utbetalinger til artister har sunket de siste fire årene. Men de generer ikke fiktive artister, og luker ut KI slop der de finner det. I hvert fall ifølge sine egne retningslinjer.

Bandcamp var det eneste alternativet som faktisk genererte direkte utbetalinger til artister, men er nå kjøpt opp av Epic Games, som rask solgte det videre til Songtradr som sparket halve staben, og vil øke inntjeningen.

Benn Jordan påstår at med internett slik det fungerer i dag, trenger vi ikke store leverandører som de ovennevnte. Med apper som Signal og Mastodon som eksempler, mener han vi kan bygge «nettverk av nettverk» av brukergenererte delingsplattformer. Kanskje et mulig NMH-prosjekt?