Debatt om kunst og forskning

Anslaget i Morgenbladets reportasje fra 11. august karakteriserer en disputas 6. juni 2023 på NMH:

«Midt på podiet i auditoriet på Norges musikkhøgskole er eit akkordeon plassert på ein stol. Vi som sit i salen, ventar spent medan ein av dei som har utmerka seg i bruken av klassisk akkordeon – ein mager dansk musikar med briller, Andreas Borregaard – nærmar seg instrumentet. Men han plukkar det ikkje opp. Som ein tsjekhovsk pistol står akkordeonet taust ved sidan av medan Borregaard siterer Sokrates, snakkar om fenomenologi og forklarer korleis han har granska rørslene i kroppen sin under konsertar og forska på praksisen sin som musikar gjennom å utføre denne praksisen. (...) Ein time seinare er den innleiande fanfaren idet rektor, kommisjonen og kandidaten kom inn i auditoriet, framleis dei einaste musikalske tonane som har klunge under denne disputasen på Musikkhøgskolen. Men så, mot slutten av presentasjonen og før dei to opponentane skal starte utspørjinga, nærmar musikaren seg omsider instrumentet sitt, lyftar det opp og byrjar å spele atonalt medan han skrik: 'Bla, bla, blaaaaaa! Shut up! Shut the fuck up!'»

Reportasjen i Morgenbladet tar videre tak i kunstkritiker Claire Bishop som er skeptisk til utviklingen av forskingsbasert kunst og framveksten av doktorgradar i skapende kunst fra 1990-årene og utover. I Norge er dette kjent som kunstnerisk utviklingsarbeid. Bishop mener kort fortalt at kunstnerisk refleksjon er utilstrekkelig i seg selv fordi en da må demonstrere intelligens ved å mestre språket og lese mange bøker.

Deretter snakker Morgenbladet med flere på feltet som i vekslende grad er kritiske eller som forklarer utviklinga: Ina Blom, professor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo; Ane Hjort Guttu, filmkunstner og professor i samtidskunst ved KhiO; Sarah Lookofsky, tidligere dekan for Kunstakademiet og påtroppende leder for Kunstnernes Hus i Oslo; Tone Hansen, kunstner, kurator og direktør for Munchmuseet; Florian Schneider, professor ved Kunstakademiet i Trondheim og leder av SAR – som fremmer kunstnerisk forskning internasjonalt og gir ut Journal for Artistic Research og står bak Research Catalogue; Mikkel Marhaug, uteksaminert masterstudent i Trondheim; Mari Sanden, stipendiat i kunst i Trondheim; Nina Malterud, kunstner; og Andreas Borregaard, ph.d. ved NMH.

Morgenbladet 11. august: – Kunstnerisk utviklingsarbeid er pseudovitenskap

Til slutt siteres Sara Arrhenius, tidligare rektor for Kungliga Konsthögskolan i Stockholm, på at

«Akademiseringa av kunstutdanningane er blitt eit stort problem. Kunsten må finne sine eigne uttrykksformer, ikkje kopiere humanistisk og anna forsking sin måte å arbeide på, då blir det pseudovitskap.»

«Den norske modellen er godt egnet til å formidle kunstneriske prosesser», svarer Ellen Ugelvik, pianist, førsteamanuensis i samtidsmusikkutøving og leder av NordART/Arne Nordheim-senteret ved NMH, og Morten Qvenild, professor, jazzpianist og komponist, og leder av ph.d.-programmet i kunstnerisk utvikling ved NMH.

«Disputasen til vår stipendiat Andreas Borregaard er inngangen til artikkelen. Dessverre har ikke avisen forstått innholdet i og relevansen til hans prosjekt. Leseren kan oppfatte ham som en såkalt 'wannabe-forskar' ('ein mager, dansk musikar med briller'), en kunstnertype som blir lansert som en som muligens utgjør en fare for 'fri kunst'. Vi deler ikke bekymringene, og reagerer på noe vi mener ligner en dårlig informert harselas.» og avslutter med «Vi er stolte av vår atletiske (ikke magre) stipendiat Andreas Borregaard og hans unike kunnskap som deles raust.»

Ugelvik og Qvenilds hovedpoenger er at diskusjonen om den såkalte «akademiseringen» av kunsten har gått siden Norges musikkhøgskole ble stiftet i 1973, og fortsetter:

«I stedet for å dyrke et splittende narrativ ønsker vi å peke på mulighetene dette arbeidet gir oss som institusjon. Kunstnerisk utviklingsarbeid kan flytte fokuset fra produkter til prosess og kan åpne opp for et annet og bredere tilfang av kunstnormer – sjangermessig og i bredden, fra underskogen og i tilvekst fra andre felt.

Plutselig kan kunst finnes på mange nivåer, ikke bare i det profesjonelle kunstfeltet. Dette åpner for inkludering, mangfold og en mer egalitær kunstforståelse. Det åpner også for andre og mer likeverdige utvekslingsformer mellom lærer og student, i kontrast til mesterlæremodellen som har vært sentral i kunstutdanningene.

Fordelen ved kunstnerisk utviklingsarbeid er at vi får ta del i kunstnerens erfaringer som en bonus – i tillegg til at vi går på en konsert eller hører på innspillingene til den samme musikeren eller komponisten. Ph.d.-resultatet består av et kunstnerisk verk samt dokumentasjon av og refleksjon over prosjektet, og alt vurderes av en internasjonal doktorgradskommisjon.»