Bedre sammen – gjennom musikk?

Professor i helsepsykologi, Arne Holte, sier at vårt lands – og kanskje også verdens viktigste ressurs – er god psykisk helse.

I dag viser trender at vår psykiske helse blir verre og verre. I statsbudsjettet som ble presentert i disse dager, er det bevilget mange nye millioner til arbeid innen psykisk helse og rus.

Ifølge Holte er hverdagslig psykisk helse tett knyttet til 7 områder. Han kaller dem helse-rettigheter. Disse er:

1. Identitet og selvrespekt
2. Mening i livet
3. Mestring
4. Tilhørighet
5. Trygghet
6. Deltakelse og involvering
7. Fellesskap

Holte sier at disse er områdene som institusjoner og organisasjoner skal måles på hvis de ønsker å skape institusjoner som fremmer psykisk helse. For eksempel barnehager, skoler, universiteter: Leverer de på disse områdene?

Hva med NMH? Leverer NMH som organisasjon? Fremmer NMH identitet, selvrespekt, mening, mestring, tilhørighet, deltakelse og tilknytning blant studenter, lærere og deres administrative stab?

Jeg heter Karette Stensæth. Jeg er professor og direktør for Senter for forskning i musikk og helse her ved NMH. Og jeg tenker på helse og dens forbindelse til musikk hver dag.

Jeg så mitt foredrag i dag annonsert – på engelsk! Så jeg vil snakke på engelsk her (denne versjonen er norsk oversettelse, se engelske sider av samme tale.) Jeg håper dette gjør det lettere for oss å koble oss sammen. Tross alt er god og klar kommunikasjon også en aspekt knyttet til god psykisk helse; på så mange måter.

Så hva er forholdet mellom NMH og psykisk helse?

Fokus på relasjoner

NMHs slagord er: «Bedre sammen». Så langt synes slagordet i seg selv å svare på minst to av Arne Holtes kulepunkter: fellesskap og deltakelse. Sammen – er hvordan vi kan bygge en organisasjon som fremmer psykisk helse. I NMHs nye strategi er også «relasjoner» i fokus. Å utvikle gode relasjoner, både på mikro- og makronivå, er kjernetema i god psykisk helse, også ifølge Holte.

Nå, før vi går videre inn i materialet, må vi bli enige om hva helse egentlig er?

WHO definerer det slik: «Helse er en tilstand av fullstendig fysisk, psykisk og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom eller svakhet». I musikkterapi er vi ikke så glade i ideen om helse som noe «fullstendig» – som om helse er et endepunkt: «DER!» Heller er det mer som en prosess, noe vi alltid må jobbe med. Det er som et stykke musikk som du spiller og må spille om og om igjen, og alltid på nye måter, for å vitalisere og revitalisere musikken og deg selv og slik sørge for å ikke fryse til, bli nummen uten evne til å føle noe.

Kropp, hjerte, hode og hjerne tett forbundet

Jeg liker å tenke på det oldnorske ordet helse, «heill», som betyr HEL. «Helse» er også opphavet til «hellig». Så, langt tilbake da, i de virkelig gode gamle dager, delte de altså ikke helse inn i fysisk og psykisk helse. Kropp, hjerte, hode og hjerne var da – og er fremdeles – tett forbundet. Så vi må se på helse som noe mer komplekst enn bare knyttet til mentale tilstander. Fysisk helse påvirker også psykisk helse, som angst og depresjon!

På latin er ordet for helse salus, som refererer til frelse, trygghet. Dette antyder at det som er bra for kroppen, sjelen, ånden er kombinert i ett ord: Salus. Så når vi løfter glassene våre og sier Salute! ønsker vi faktisk hverandre god helse. Uten å oppfordre til drikking her - fordi vi vet at psykisk uhelse ofte er forbundet med rus - gjentar jeg: å være sammen og feire våre vennskap og relasjoner, er en måte å skape psykisk helsefremmende samfunn på. Og er ikke musikk en av de beste måtene å være sammen og feire hverandre på? Innser vi potensialet i å være sammen i musikk, både på jobb og i fritiden, som et middel for å fremme psykisk helse?

Tilbake til helse: hva er det? Jeg vil beskrive to velkjente helseperspektiver:

• Patogenese: dette er det som forårsaker sykdom. Ofte når vi snakker om helse, snakker vi egentlig om sykdom. Patogenese - patologisk - er ofte knyttet til sykehus der sykdommer behandles for å forbedre helsen din.
• Salutogenese: dette er det som gir helse. Dette perspektivet er ofte kjent gjennom forsker Aron Antonovskys teorier om stresshåndtering. Og stress er et velkjent problemområde for musikere. Antonovskys salutogene modell hevder at en følelse av sammenheng er viktig for oss alle. Dette betyr at livet må oppleves som mer eller mindre forståelig, meningsfylt og håndterbart. En sterk følelse av sammenheng hjelper individet til å mobilisere ressurser for å takle stressorer og håndtere spenninger og strid på en vellykket måte, sier han. Igjen: vet vi som musikere dette og utnytter vi musikkens potensial i dette også?

Tilnærminger innen både patogenese og salutogenese er nødvendig for å håndtere vår hele helse. Men ofte blir de salutogene perspektivene glemt – utelatt.

Jeg så på annonseringa at jeg ble presentert som en «Demenskor-ekspert fordi jeg har deltatt i den populære dokumentaren Demenskoret». Så da vil jeg bruke demenskor som et eksempel på hvordan de to perspektivene på helse er nødvendige:

Musikk og demens

Demens er en sykdom, en patologisk sykdom. Musikk kan i en viss grad gjøre noe med sykdommen, dvs. med demenssymptomene. I det minste vet vi fra forskning at musikkterapi kan redusere depresjon og angst, men det påvirker også atferd og kognisjon (språkferdigheter for eksempel).

Men vi vet også fra forskning at salutogenetiske aspekter er sentrale. Forskning viser at musikkterapi gir helse, også for mennesker som lever med en demenssykdom. De får bedre livskvalitet, bedre humør (og bedre stemningsleie). Demenskorene gir i tillegg følelser av fellesskap og opplevelser av mestring; igjen er disse to av domenene i Arne Holts 7 punkter for god psykisk helse. For mennesker som lever med demens er disse elementene viktige for å forhindre ensomhet, sosial isolasjon og apati, som kanskje er de største utfordringene for mennesker som lever med demens og deres kjære. Sosial isolasjon og ensomhet er en av de største folkehelseutfordringene i verden. Demens er en annen.

Så, det er både bevis for at musikk og sang i en viss grad kan behandle demenssykdommen, men vi har også bevis for at det kan fremme psykisk helse og til og med forhindre uhelse. Disse aspektene er alle essensielle for livet til personen med demens og familien. Og vi er mange som lever med demens i familiene våre i dag. Og innen ca 30 år, fordi vi lever lenger, vil antallet mennesker som lever med demens bli doblet. Forståelig nok, som samfunn trenger vi derfor å kunne leve et sunt og godt liv midt i sykdommen og dens negative progresjon. Musikk kan få stor verdi her.

Den enkleste form for musikkskaping

Å være aktiv gjennom sang, som kanskje er den enkleste typen musikkskaping, og å være aktiv sammen blir en effektiv og meningsfylt aktivitet. Dette skaper et helsefremmende samfunn, hvor mennesker kan blomstre og takle smerte og sykdommer.

Nå tror jeg ikke at disse effektene jeg har snakket om her bare gjelder for mennesker med demens. Jeg tror at å synge sammen, samt andre typer aktiv musikkskaping, har samme effekter på oss alle. I musikkterapi vet vi at dette er tilfellet, og vi har derfor utviklet solide verktøy for å motivere folk til å engasjere seg i musikk. Jeg tror også at bare det å ha kunnskap om effektene og potensialet, kan få oss alle til å ønske å engasjere oss mer i musikk og musikkdeltakelse. Hva med dere: Samles dere alle for å synge og lage musikk sammen også utenfor øvelser og trening?

Dere vet kanskje at NMH og CREMAH har en samarbeidsavtale med Oslo kommune for å utføre forskning på demenskor. Kanskje er det noen her i dag som ønsker å jobbe med dette i fremtiden? Min forståelse er at det å skifte fokuset fra deg selv som musiker der du og dine egne prestasjoner og opptredener er i sentrum for alt, – mot andre og deres behov for musikk kunne være spennende. Kanskje det til og med kunne lære deg noe om betydningen av musikk og musikkdeltakelse i ditt eget liv?

På sosiale medier ser det ut som musikere alltid sliter med sin psykiske helse, ikke sant? Det er en slags oppfatning av at musikere skal oppleve helvete, til tider. Er det slik? For hvem? Er dette mer knyttet til pop-musikkulturen, kanskje? Christine Thomassen, da hun jobbet i Creo, sa en gang, «som musikere, er vi det vi gjør - musikere - og det er nettopp derfor det er så vanskelig å sette grenser». Hun kan ha rett i dette. Jonas Vaag har forsket på musikeres psykiske helse. Han, som jeg også gjorde, besøkte også CEMPE og NMH i fjor på deres konferanse om Musikeren og psyken. Her fortalte han oss at musikere har en betydelig høyere forekomst av angst, depresjon og søvnvansker, og at de også søker psykisk helsehjelp oftere. Dette gjelder spesielt frilansmusikere, og mest av alt de som kombinerer frilanslivet med en fast stilling. Musikere er ikke forskjellige fra andre mennesker som personligheter; de er ikke mer sensitive eller lettere deprimerte eller noe slikt. Snarere er det en usikker økonomisk situasjon, stor konkurranse og høyt press om å prestere som påvirker deres psykiske helse, forklarer han.

Gap mellom krav og ressurser

Vaag og hans kolleger mener det er viktig å fokusere på gapet mellom kravene som stilles til musikerne og ressursene de føler de har. Eksterne krav kan for eksempel være et kontinuerlig krav om å prestere, som lett skaper mye press og stress! Som igjen kan føre til dårlig psykisk helse. Som igjen kan påvirke deres følelse av sammenheng i livet, som Antonovsky snakket om. Følgelig blir livet mindre meningsfylt. Og: Helsen blir lett dårligere.

Men det er håp. Bedre bruk av individuelle ressurser kan brukes for å takle bedre og finne ut hvordan man sørger for at man har en bedre forståelse av når arbeid er arbeid og når det ikke er arbeid. Ressurser, ifølge Vaag, handler om de interne ressursene og individet besitter, og om gleden musikerne selv opplever fra å utføre arbeidet sitt. Ressurser kan også handle om motivasjon, anerkjennelse og opplevd støtte fra kolleger. (Igjen, områder som stemmer overens med Arne Holtes 7 domener.)

Så, vi kan spørre, igjen: Kan det å spille musikk i seg selv være en måte å komme i kontakt med interne ressurser? Gjelder dette når vi spiller alene eller sammen med andre (i orkestre og band f.eks.)? Har det i så fall effekt på vår psykiske helse? Kan vår spilling i sin tur ha en effekt på andres psykiske helse?

Vi trenger flere studier for å forstå hva kompleksiteten knyttet til disse spørsmålene faktisk omfatter. I 2020 gjennomførte CREMAH og nordiske kolleger i vårt forskningsnettverk Nordic Research Network in Music and Public Health en studie på musikere. Vi definerte musikere som musikkpedagoger, musikkterapeuter, musikkutøvere og musikkvitere. Studenter innen disse musikkdomenene var også involvert. Vi spurte om de så på og brukte musikk som en ressurs for sin psykiske helse. Fokuset på (individuelle) aspekter av psykisk helse: dvs. musikk for avslapning og energi, for affektive opplevelser og stemningsregulering, for tilhørighet, personlig vekst og konsentrasjon.

504 respondenter deltok fra hele Danmark, Norge, Sverige og Finland. 68 % var kvinner, og de fleste var mellom 27 og 67 år.

Å føle følelsen

Resultatene viste at musikerne viste høye nivåer av selvrapportert helse og helseatferd. De anerkjente også ideen om at musikk var en ressurs for deres psykiske helse. Musikkens viktigste psykologiske funksjon for dem var at musikk ga affektive opplevelser. Musikk hjalp dem å føle, – hjalp dem å føle følelsen. Og, som vi vet, er identifisering av følelsen det første steget i enhver vellykket terapiprosess. I en høylytt verden som vi lever i i dag, vet vi at mange unge mennesker føler seg nummen og har vanskeligheter med å definere hva de føler. Å lage spillelister på ulike stemninger og følelser for eksempel er ofte brukt for å hjelpe dem med å regulere følelsene sine.

Informantene i studien vår koblet også deres forhold til musikk til tilhørighet og stemningsregulering. Minst fremtredende var musikk brukt til konsentrasjon, men skårene var heller ikke her dårlig. Interessant nok fant vi at musikkstudenter var mindre tilbøyelige enn instrumentlærere til å mene at musikkaktiviteter og musikalske opplevelser kan gi dem god helse. Er dette sant hos oss?

Det var en sterk enighet med utsagnet om at musikk hjelper til med å opprettholde psykisk helse blant musikere: 69 % sa ja, absolutt, og 29 % sa ja, til en viss grad. De brukte også musikk for å øke energi (f.eks. for fysisk trening, husarbeid ...) og for selvrespekt, for selv-bekreftelse, selv-realisering - og for å oppleve fellesskap og tilhørighet. Alle følte at musikk ga dem mye glede (og alt som følger med dette) både på jobb men også i fritiden. 4,5 av 5 mulige var poengsummen der. Dette viser at mange av musikerne brukte musikk på måter som Holte mener er bra for egen psykiske helse.

Det var også noen interessante skåringer. Da vi spurte dem om de opplevde jobben som ensom, var poengsummen 2,5 av 5 (ikke bra, ikke dårlig). Hva betyr det? Musikklærere og terapeuter hadde betydelig høyere bruk av musikk som en personlig intern ressurs for psykisk helse enn musikkutøvere. Det kan kanskje være at musikkpedagoger og musikkterapeuter har større kunnskap om hvordan musikk kan være en støtte for psykisk helse og derfor også er mer bevisst på å forholde seg til dette som en mulighet, eller?

Mine tilbakevendende spørsmål er: Er vi på NMH klar over de psykiske helsefordelene som kommer med musikkskaping sammen? Får studenter og ansatte på NMH kunnskap om dette? Og ville dette i større grad få studenter og andre på NMH til å bruke musikk som et psykisk helsefremmende middel på oss selv?

NMHs slagord «Bedre sammen» er inne på noe. Hvis det er noe forskningen viser, enten det er demenskor eller symfoniorkestre, men også utenfor profesjonelle sammenhenger, er det at samhørighet og aktiv deltagelse i musikk har lovende psykiske helsefordeler.

NMH har også en strategi for musikerhelse. Dette er også bra. For NMH betyr dette at lærere, studentkontakter og andre ressurspersoner må involvere seg i de aspektene ved studentenes læringsmiljø som påvirker psykisk helse og som fremmer et godt psykososialt miljø.

Ved siden av strategien har vi nå to doktorgradsprosjekter på musikerhelse: Sigrun Eng spør: Hva kan musikeres opplevde indre livsverden fortelle oss (om helse)? Ioannis Theodoridis undersøker musikernes fysiske kamper.

Så, det er mye bra som skjer. Men jeg lurer på, igjen: Har vi for stort fokus på musikeren, i entall? Burde vi skifte til å bry oss mer om studenter som en gruppe, et fellesskap? Burde vi se mer på musikere, studenter, ansatte (flertallsform), og se hva vi kan gjøre for hverandre? Tross alt, og som jeg har gjentatt flere ganger nå, er det sammen, som et fellesskap, både gjennom aktiv deltakelse i musikk og på andre måter at vi best kan opprettholde et psykisk helsefremmende miljø. Igjen, med referanse til Arne Holte.

I dag, 10. oktober, er Verdensdagen for psykisk helse. I dag er en dag for å reflektere over disse tingene. Jeg, som musikkterapeut, er en evig optimist som tror at:

Musikk gir liv. Musikk kan redde liv. Musikk kan endre liv.

Musikk har enorm kraft, derfor blir den også lett misbrukt noen ganger, for eksempel til å rekruttere sårbare unge mennesker til Jihad over suggererende musikkvideoer på YouTube. Men når den omgås med visdom og kunnskap kan musikk ha stor verdi og innvirkning på helsen vår, både på individuelt, samfunnsmessig nivå og for verden som helhet. Kanskje dere alle kan være enige med meg i dette? Så, la oss da fortelle verden om dette. La oss handle deretter og gjøre verden til et bedre sted for alle. På sin enkleste måte starter det med en tone, en lyd, en vibrasjon - og delingen av den med andre!

Jeg ønsker dere alle god psykisk helse. Ta vare på dere selv og hverandre. Lag musikk sammen. Salute!