Klangen av fellesskap

Det massive murbygget kaster tiltrengte skyggeflekker på gressplenen foran Ila fengsel og forvaringsanstalt. Sola flommer inn gjennom piggtrådgjerdene, og det er som om musikken fra den lille, provisoriske scenen, blåser nytt liv til luftegården. Mens en lar seg rive med av rytmene med forsøksvis dansing, lener andre seg tilbake, lukker øynene og lar tonene trekke dem ut av hverdagens monotoni.

Det er duket for luftegårdsfestival – en minifestival i regi av Oslo jazzfestivals talentprogram Oslojazz Talent – der studenter fra Musikkhøgskolen og andre utdanningsinstitusjoner med rytmisk og jazzbakgrunn, får sjansen til å opptre i en utradisjonell setting. I år var det 98 band som søkte, og åtte som ble valgt ut.

Innimellom musikknumrene mingler musikerne med de innsatte, og det kan se ut som om skillet mellom artist og fange er visket fullstendig ut. Damen som holder tak i det hele, heter Bente Almås. Etter over 14 år med konserter, workshops og luftgårdsfestivaler i norske fengsler, går Musikkhøgskolens førstelektor i musikkpedagogikk og musikkterapi snart av med pensjon.

– Jeg kommer nok ikke til å gi meg helt, men det kan ikke fortsette slik det er nå, sier Almås, om fengselsprosjektet som har vært hennes hjertebarn i så mange år.

– Jeg har brukt mye av min indre drivkraft, tid og energi på å bygge opp prosjektet slik det fremstår i dag og det vil leve videre, men i en annen form. Jeg vet én ting: Innsatte og studenter (og jeg) vil fortsette å møtes – og musikken vil fortsette å gjøre jobben, understreker Almås.

Konserter i fengsler er ikke noe nytt, men har ofte vært innenfor rocke-sjangeren. Må det bare være rock her inne? Kan vi ikke vise bredden av musikk? undret Almås da hun første gang ble invitert på en visitor-konsert i regi av Røde Kors i Oslo fengsel i 2011.

Samme år fikk hun arrangert de første klassiske slagverkskonsertene innenfor murene med studenter fra Musikkhøgskolen.

– Jeg husker godt denne turnéen, da en innsatt i Oslo fengsel reflekterte: «Tenk at jeg måtte i fengsel for å se og høre en vibrafon. Det ville jeg aldri fått oppleve der ute!». Deretter hadde jeg med folkemusikkstudenter. Spesielt damene i Bredtveit fengsel og forvaringsanstalt elsket både konsertene med slagverk og folkemusikkstudentene, forteller Almås.

En viktig del av konsertene handler ikke bare om å spille, men også om å introdusere ulike instrumenter, ulike sjangre – og å formidle musikkhistorie, ifølge Almås.

– Og selvfølgelig gi oss tid til å snakke med hverandre, om livene innenfor og utenfor murene, og da helst over en kaffekopp, en lunsj eller en pizza og cola.

Etter hvert har det utviklet seg til å bli mye mer enn bare konserter – fra workshops til luftegårdsfestivaler og et musikalsk fellesskap hvor innsatte og studenter spiller sammen.

– Jeg oppdaget tidlig i prosjektet at det fantes mye musikalsk kompetanse bak murene, men det handler også om å møtes som medmennesker. I workshopene jobber masterstudentene i utøving med innsatte en hel uke. De arrangerer låter sammen, spiser lunsj, prater. Musikken finner veien inn der ordene stopper. Den kan nå inn til følelser som ellers holdes på avstand. Slik oppstår samtaler og møtepunkt man vanskelig ville fått til ellers, sier Almås.

Et annet alvor

Trang Fødsels «Fredag» får en ny klang når en av fangene drar frem den akustiske gitaren under årets luftegårdsfestival. Den småmuntre låten over hverdagens slit og lengselen etter noe bedre – vanligvis tolket som et sukk etter helgefri – får et helt annet alvor i fengselsgården. Et håp om at ting kan snu.

– «Selv om jeg mister all kontroll, så har jeg selvrespekten og æren i behold» framfører han lavmælt. For flere i publikum presser tårene på.

Der mange av de innsatte vier sin fulle oppmerksomhet til musikken, er det andre igjen som småprater, forsyner seg med burgere fra grillstasjonen som er satt opp, eller spiller kort i skyggen. Felles for alle er følelsen av et befriende avbrekk i en tilværelse preget av isolasjon og restriksjoner.

– Det er vanskelig for folk å skjønne hva det betyr å sitte i fengsel. Vi blir fratatt 90 prosent av det vi har vært vant til på utsiden. En festival som dette betyr enormt mye, det blir et høydepunkt i året, forteller Kim.

Klump i magen

Han er selv med i bandet Baufil som for anledningen består av ni innsatte, tre studenter fra NMH og Bente Almås. Gjennom workshops har de øvd frem et repertoar, men også hatt samtaler han bærer med seg lenge etterpå. Kim beskriver det som terapeutisk.

– Mange av oss som sitter her inne har gjort fæle, ufyselige, forkastelige ting, og sliter med samvittigheten og selvhat. For meg føles det fantastisk å endelig kunne gi noe positivt tilbake gjennom musikken, påpeker han foran dagens opptreden.

Samtidig gir festivalen – ja, bare det å kikke opp på scenen – Kim en klump i magen. En påminnelse om utsiden. Fengselstilværelsen er nemlig ofte som å leve i en boble. Å bli soningsskadet er ikke uvanlig – følelsen av at man har det bedre innenfor murene, enn på utsiden.

– Luftegårdsfestivalen minner meg på at det finnes en fremtid. Det er litt som å gå på trening, det gjør vondt, men etterpå kribler det godt i kroppen. Jeg tror det er sunt, og med på å bryte opp bobla her inne, så den ikke blir for sterk, understreker han.

Friheten blir relativ

De innsatte får tydelig beskjed om å ta av seg den grønne t-skjorta med Oslo jazzfestival-logo, når de er ferdige med opptreden sin. At ansatte skal kunne skjelne fanger fra flokken med eksterne musikere, er en liten essensiell detalj som vekker latter blant flere av de innsatte.

– Her er det «No escape!», ler Kevin.

Han hører til de innsatte som både har deltatt på musikkterapitimer i regi av Bente, så vel som workshop med studenter fra Musikkhøgskolen. I bandet spiller han rammetromme og cajón.

– Luftegårdsfestivalen blir ikke bare en flukt fra den stramme virkeligheten vi har, men en totalt annerledes opplevelse. For selv om kroppen er i fengsel, kan sjelen og ånden være fri. Når det indre blomstrer blir friheten relativ, sier Kevin.

Han beskriver møtet med Bente og studentene som livsforandrende. En følelse av å bli sett på med godhet, og betraktet som en musiker snarere enn en innsatt.

– Før var jeg mistroisk, hevngjerrig og full av frastøtende egenskaper. Da jeg første gang meldte interesse for musikktilbudet her inne, hadde jeg ikke tillit til noen. Men musikken og menneskemøtene ble en døråpner til følelsene og det avstengte i meg, forteller Kevin.

Han opplever det som helbredende for sjelen. Samarbeidet om musikken skaper et helt spesielt bånd, og er en unik form for sosial trening.

– Det handler om å skape et produkt sammen – finne en felles takt, lytte til andre, vente på sin tur, forklarer Kevin.

Han blir blank i øynene av tanken på at Bente Almås snart går av med pensjon. At hun fortsatt holder kontakten med flere tidligere innsatte, er bare ett av mange tegn på hvor oppriktig hun bryr seg, mener han.

– Bente har autoritet som leder, men styrer oss med kjærlighet. Vi er samfunnets søppel, hun kommer for å gjøre gjenvinning og forandre oss til gull!

Får livet rett i fleisen

Tonene fra Pink Floyds «Coming Back to Life» blander seg med luftegårdens summende stemmer. Kim lener seg inntil mikrofonen og synger med på den jazzete versjonen av rockeballaden:

– «Where were you when I was burned and broken / While the days slipped by from my window watching».

Med drømmende gitar-riff, hudløs vokal og en tekst som vitner om et dypt mørke, sprer den dirrende nerven seg fra scenen og ut til publikum.

– Musikken virker annerledes innenfor murene, den betyr noe annet – noe mer, sier NMH-student Elise Sløgedal.

Etter en ukes workshop med innsatte, så vel som å øve – av og på – med Ila-bandet i ett år, har hun fått flere aha-opplevelser.

– Man får sitt eget liv satt i perspektiv, ja egentlig rett i fleisen – over hvor heldig man er. Det som for meg er hverdagskost, betyr noe helt spesielt for dem, sier Sløgedal som til vanlig er masterstudent ved jazzlinja på Musikkhøgskolen.

I møte med de innsatte har hun aldri vært redd. Musikken har vært som en klangbunn for de gode samtalene. Mens noen nøyer seg med småprat mellom musikk-«slagene», har andre fortalt henne hele livshistorien sin.

Hvordan er det å møte sedelighets- og voldsdømte og oppleve det som hyggelig?

– Jeg er ikke her for å dømme noen, men for å skape en pause i den kjipe, tomme hverdagen de har. Selv om de innsatte er her av en grunn, fortjener de øyeblikk av glede. Hvis man skal tilbake i samfunnet igjen, tror jeg man må oppleve noe hyggelig på veien, påpeker Sløgedal.

Hun tror man blir en mer reflektert person og musiker av å bli kjent med og spille med mennesker innenfor murene.

– Jeg har blitt mer oppmerksom og måttet lytte på en annen måte enn når jeg spiller med dem jeg er veldig vant til å spille med. Det har nok gjort meg mer lyttende i alle settinger jeg spiller musikk i, sier Sløgedal.

For tidligere NMH-student Earling Nikolaisen kommer erfaringen fra organistgjerningen godt med.

– Som kirkemusiker kommer man tett på mennesker og blir smertelig klar over hvor sårbart og skjørt livet kan være. Det gir en bevissthet som også preger arbeidet her på Ila. Man er ikke kun musiker, men også medmenneske, sier Nikolaisen.

Innenfor murene får musikken en ny dybde og alvor. Når vi deler musikken, blir også likhetene mellom oss tydeligere.

– Det oppstår et felles rom for følelser, forståelse og menneskelig kontakt, mener Nikolaisen.

Bente Almås holder festivalen trygt i tøylene med faglig tyngde og hjertevarme. Hennes måte å møte studenter og innsatte på – med tydelighet, omsorg, raushet, inspirasjon og god humor – setter musikken inn i et større samfunnsperspektiv, ifølge Nikolaisen.

– Jeg vil tørre å påstå at hennes arbeid med musikk i fengsel også har reddet liv til innsatte. Hun har en helt særegen evne til å se muligheter der andre ser begrensninger.