Det går sakte mot større mangfold i høyere musikkutdanning. Balanseprosjektet håper å bidra til å sette opp tempoet.
I 2024 fikk Musikkhøgskolen én million kroner fra Forskningsrådet til et toårig prosjekt om kjønnsbalanse, mangfold og inkludering i høyere musikkutdanning.
Én del av dette prosjektet er opprettelsen av en såkalt «synlighetsbank» – en samling profesjonelle livshistorier fortalt av kunstnerisk og vitenskapelig ansatte.
Før helgen ble det første portrettintervjuet i serien publisert: Inger-Lise Ulsrud: Musiker og menneske.
– Høyere musikkutdanning er fremdeles et relativt ensartet felt, og de fleste av oss som jobber her tilhører majoritetsbefolkningen og middelklassen, sier professor og prosjektleder Sidsel Karlsen.
Hun legger til at det også er langt flere menn enn kvinner i høyere akademiske og kunstneriske stillinger.
– Vi ser små tegn til at sammensetningen av både ansatt- og studentgruppen er på vei til å endre seg, og bli noe mer mangfoldig. Men utviklingen går sakte.
– Vi håper å bidra til at utviklingen mot bedre kjønnsbalanse og større mangfold går raskere.
Balanseprosjektet
Intervjuobjektene er personer som hittil ikke har fått så stor plass i den kollektive historiefortellingen om høyere musikkutdanning: kvinner og personer med minoritetsbakgrunn og -erfaringer.
– Vi har ønsket å løfte frem og synliggjøre disse personene fordi vi mener at de har viktige historier å fortelle og vesentlige erfaringer å dele, sier Karlsen.
I portrettintervjuene går den enkeltes profesjonelle virkeområde som en rød tråd gjennom hele fortellingen, samtidig som den tar for seg «hele livet med musikk».
Fra den aller første musikalske opplevelsen, og fram til i dag.
– Vi forsøker å forstå hvordan og hvorfor et slikt liv begynner og utvikler seg. Og hva og hvem som har vært viktige underveis i prosessen mot å bli musikkarbeider på svært høyt nivå, sier Karlsen.
I tiden fremover vil nye intervjuer bli publisert omtrent hver tredje uke. Karlsen håper med dette å løfte bidragsyterne og gjøre arbeidet deres mer synlig.
For det første mener hun at det å synliggjøre disse historiene har en verdi i seg selv.
For det andre håper hun at intervjupersonene kan fungere som rollemodeller for andre. For eksempel studenter som ønsker å gå samme vei, men synes det er vanskelig å finne noen som likner dem selv i et miljø eller fagområde.
– Vi håper å bidra til at utviklingen mot bedre kjønnsbalanse og større mangfold i høyere musikkutdanning går raskere. Og dermed til at flere mennesker føler at dette er et godt sted å være for dem, sier Karlsen.
