Orgelet bestemmer

Den kanadiske organisten Isabelle Demers er Juilliard-alumn og professor i avdeling for orgel og kirkemusikk på McGill University i Montreal. Hun har en doktorgrad fra førstnevnte, der hun studerte Bachs Johannespasjon. Dermed er det trygt å anta at tenåringsskepsisen til orgelet for lengst har gått over.

Det var Isabelles mor som forslo byttet fra piano til orgel, overbevist om at datteren hadde anlegg for det. Men overgangen var ikke kjærlighet ved første pedaltråkk.

– Det var litt som å lære og gå igjen, sier hun selv.

Men ettersom musikksmaken hennes modnet, skjedde det samme med instrumentpreferansen. Fra å elske de store, romantiske verkene, oppdaget hun kjærligheten til Bach og det hun kaller mer cerebral musikk, ofte med en matematisk komponent. Og så klart – alle de ulike klangene orgelet kan by på.

– Jeg liker veldig godt å leke med lyder og farger. Pianistvennene mine hater at jeg sier det!

Hun legger til at man selvfølgelig kan leke med klangfarger på klaveret også, men at de uansett vil lyde som et piano.

– På orgelet er mulighetene endeløse og hvert instrument er forskjellig. Orgelet er også et veldig fysisk instrument der du spiller med både føtter og hender. Jeg liker den siden av det.

Isabelle kjenner allerede Skandinavia og har vært i Norge flere ganger.

– Folkene her er de hyggeligste i verden. Alle går overens, sier hun og sammenligner med det konkurransepregede miljøet man finner noen steder.

Hun er imponert over fellesskapsfølelsen, som for eksempel den typiske kirkekaffen etter en norsk gudstjeneste.

– Det er nesten som en stor familie hver gang jeg kommer. Folk er veldig imøtekommende.

Midt i det som har blitt kalt kirkemusikkrisen i Norge, har Isabelle en litt annen måte å se på det.

– For meg har det alltid vært helt utrolig at man kan ha et godt liv som kirkemusiker. Det er ikke tilfelle alle andre steder.

Den norske kirke anslår at det vil være over 200 ledige kantorstillinger i Norge i løpet av de neste 20 årene.

– Som en utenforstående synes jeg det er fantastisk at det faktisk finnes 200 jobber. Her har vi kanskje studentene, men ikke jobbene. Så det er en slags omvendt situasjon.

Akkurat som i Norge, sier Isabelle at det nord-amerikanske samfunnet alltid oppfordrer til å utdanne seg innen vitenskapelige fag. Hun kunne ønske at vi fokuserte mer på at det å være kirkemusiker kan være et reelt valg, i stedet for å skremme folk fra å gå den veien.

– Jeg kommer fra en familie der alle har jobbet med vitenskap, men man må også gjøre det som gjør en lykkelig. Og noen ganger er det kunst og musikk.

Mystiske Bach

Tilbake til Juilliard – hvordan er det å studere ett verk i så mange år?

– Jeg studerte hvordan Bach brukte ulike mekanismer for å representere Luthers teologi. Det er et fascinerende stykke, og etter å ha studert det i så mange år er jeg ganske sikker på at jeg fortsatt ikke forstår det, innrømmer hun og humrer.

Men Isabelle liker å spille alt fra barokken og opp til det 20. århundre – å jobbe som kirkemusiker tvinger deg til å lære ny musikk hele tiden og dermed ofte oppdage skjulte skatter. Hun mener at det gjør en til en mer allsidig musiker.

Før hun ble professor på McGill, underviste Isabelle på Baylor University i Texas.

Hva slags lærer vil du beskrive deg selv som?

– Hvis du spør studentene mine tror jeg de ville sagt at jeg er ganske streng.

Hun ler og utdyper:

– Jeg får dem til å spille mye og lære mye repertoar. Hvis du jobber i kirken må du spille noe nytt hver uke, og noe av det kan være ganske vanskelig. Så du må bli vant til den intense rytmen og prøve å bli så god som mulig i løpet av den ene uka.

De studentene som ikke har like stor lidenskap for dette temaet, mistenker hun at kan mene hun stiller for høye krav.

Hun understreker hvor heldig hun føler seg som har studenter som virkelig lever for musikken.

– Jeg tror det er det beste for en lærer, for det er så inspirerende. Det jeg ønsker for studentene mine er at de blir de beste versjonene av seg selv de kan. Hvis du har alt det potensialet, bør du prøve å oppfylle det.

Isabelle er ikke interessert i å lage små kopier av seg selv – hun vil at studentene skal finne sin egen stemme og snakke det språket.

– Hvis det betyr noe helt annet enn meg, så er det flott. Verden trenger ikke mer av det samme – vi bør gå i ulike retninger.

Apropos forskjeller – å være organist betyr at du må tilpasse deg til mange ulike instrumenter. Man har bitte små kisteorgler som ser ut som de kan pakkes i en koffert – og enorme orgler med klang som bokstavelig talt skal fylle en katedral.

Isabelle forklarer:

– Hvert instrument lærer deg noe nytt om musikken, og kanskje om deg selv.

Når man skal spille på et nytt instrument er hennes beste tips er å spørre kirkens egen organist hvordan instrumentet deres fungerer. Kanskje til og med be dem spille litt selv og få en oppsummering av hvordan lyden spres i rommet, hvordan balansen og akustikken er, og så videre.

– En organist bør være veldig fleksibel og ha upåklagelig korttidsminne, mener hun.

Ofte øver organister på ett instrument i forkant, og så må de spille på et helt annet instrument på konsert.

– En av studentene mine beskrev det som å gå på date. Du får et par timer til å bli kjent, og forhåpentlig går dere overens, men man vet jo ikke, ler hun.

Ifølge Isabelle er det bedre å gå dit instrumentet vil, enn å forsøke å slåss med det.

– Det er instrumentet som bestemmer. Du tjener orgelet, ikke omvendt.

Du får det til å høres ut som noe levende.

– På en måte så er det det. Alle har sin egen personlighet.

Hva synes du om orgelet i Oslo domkirke?

– Det er skikkelig fint. Jeg husker at tangentresponsen var litt tung, så jeg tenkte at jeg kom til å se ut som Hulken når jeg dro, spøker hun. – Det føltes som et veldig imøtekommende instrument. Det ville bli spilt på!

Isabelle er ikke fremmed for å spille orkesterstykker på orgel. Hun har transkribert både Stravinskijs Ildfuglen og Petrusjka selv og fremført begge verker flere ganger. Sistnevnte tok henne ni måneder.

Petrusjka er full av polyrytmikk, som naturligvis er utfordrende når du må spille alle stemmene selv.

– Du ender opp med pedal i fire, venstre hånd i fem og høyre hånd i sju.

Da hun øvde det inn kunne det ta henne en måned å komme gjennom en side.

Ildfuglen var Isabelles pandemiprosjekt. Hun liker spesielt hvordan stykket lar henne bruke alle de ulike orgelklangene som soloinstrument i løpet av verket.

Til sist – har hun et favorittorgel?

– Det er det verste spørsmålet jeg vet!

Etter litt forhandling går hun med på å nevnte noen fra topplisten.

– Wanamaker-orgelet i Philadelphia. Det er verdens største fungerende orgel. Det er enormt!

Hun husker også et orgel i den svenske byen Falun.

– Det var bitte lite. Kanskje 1500 piper. Men lyden var så flott.

Hvert instrument har sitt eget uttrykk, men rommet der du spiller betyr også mye, sier hun.

– Hvis du spiller i St. Paul's i London, så låser de deg inn og du har hele katedralen for deg selv. Hvor fantastisk er ikke det? Hvem andre får gjøre noe sånt? Organister er virkelig de heldigste musikerne!