Studentleders tale

Kjære nye studenter, velkommen til Norges musikkhøgskole! Og – tusen takk for musikken. Jeg er så glad for at vi kan ønske dere velkommen med veldig liten avstand og veldig lite håndsprit for første gang på tre år. Det er noe jeg virkelig unner dere! Og, tusen takk til rektoratet for invitasjonen.

Dere studenter som nå begynner på NMH kommer fra hele Norge, og hele verden. Dere har ulike referanserammer og bakgrunner, ulike innganger i musikken, og vidt forskjellige uttrykk. Og så er dere en skikkelig hyggelig og reflektert gjeng! Dere har den siste uka vist at dere er reflekterte i forhold til det som skjer rundt i verden, både i form av krig og klimakriser, og derfor anser jeg det som min rolle å snakke litt om det å finne sin plass som enkeltperson, enkeltstudent, på NMH.

For ja, det er sånn at NMH har masse ressurser tilgjengelig for dere. Ressurspersoner, utstyr, konsertmuligheter, fag, og studieretninger. Bruk dem! Jeg håper at dere virkelig koser dere med de muligheten dere nå har.

Ta vare på de rundt dere

Men, før dere øver dere gule og blå de neste månedene, har jeg noen oppfordringer til dere. Midt oppi deres iver vil jeg oppfordre dere til ikke bare å ta vare på de rundt dere, hverandre, men også dere selv. Fordi, dere skal nå finne balansen i det å være musikkstudent, både det sosiale, faglige, fysiske og psykiske. Det kan være vanskelig å skjønne hvordan man skal finne denne balansen. Og når man føler seg litt usikker på hva man skal gjøre, så ser man ofte på de rundt seg. Vi leter etter ting vi kan kvantifisere hos andre, og sammenligne i oss selv. For oss musikere går dette kanskje særlig på teknikk.

Hva er egentlig teknikk?

For ja, dette med Teknikk med stor T er et stort og skummelt ord for oss musikere. Det er noe vi jobber med og jobber mot. Vi blir glade hvis vi har det, og vi kan skamme oss over å ikke ha det. Teknikk er en av veldig få ting vi som musikere tillater oss å kvantifisere. Og derfor tror jeg at alle musikere har godt av å tenke litt mer på hva dette ordet faktisk betyr. Fordi ordet teknikk i vår betydning omhandler gjerne det rent fysiske, det mekaniske.

Hvor godt det fysiske arbeidet er utført, og hvor effektivt det fungerer. Derfor er ironien stor når man ser på ordets opphav. (Nå kommer det en liten språkleksjon): Ordet teknikk kommer nemlig fra gammelgresk «techne», og lar seg ikke direkte oversette. Men, Techne har i moderne gresk blitt til Technis, det nygreske ordet for kunst. I gammelgresk betydning var dermed det fysiske arbeidet lagt i et håndtverk og det kunstneriske uttrykket uadskillelige.

De fleste ville være enige om at en statue ikke kun ville være en stor stein formet på en spesiell måte, fordi sluttresultatet var en større menneskelig opplevelse enn bare å se på nettopp en stor stein med noen kutt i.

Det kunstneriske uttrykket

Og dere ser kanskje hvor jeg vil hen - det å ha overskudd nok til å øve selv de mest repetitive skalaene på en inspirert måte, som er gøy, det er kjempeviktig! Jeg oppfordre dere til å anse deres kunstneriske uttrykk som minst like viktig som det dere får til fysisk. Det er viktig å verne om det kunstneriske uttrykket, og å gi seg selv overskudd til at det kan vokse.

Egen erfaring

Og i min erfaring kan det fysiske ofte løse seg når man har en kunstnerisk intensjon bak.

Dette har jeg, og mange andre her på NMH, faktisk ingen tro på, fordi vi har selv erfart når det ikke går.

For et år siden satt jeg her i Lindemansalen, og kjente det krible i øvemuskulaturen. Jeg hadde nettopp flyttet, og hadde egentlig ikke tatt eksamen enda der jeg hadde vært før. Så, de tre første månedene på NMH forberedte jeg en eksamenskonsert samtidig som jeg skulle lære å bli student her. Jeg øvde masse, hadde det kjempegøy, begynte å jobbe litt ved siden av studiene, var engasjert i stortingsvalget, og så videre. Og jeg skulle ønske jeg kunne fortalt at eksamenskonserten ikke gikk bra. Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg var altfor overarbeidet til å prestere, og at jeg strøk. Men, adrenalin kan gjøre fantastiske ting med kroppen, og derfor kom jeg meg gjennom eksamen, og det gikk veldig bra.

Men så kom jeg tilbake til Oslo, og fortsatte som normalt. Et par uker senere, så satt jeg i Levinsalen og hørte på skolens fysioterapeut Karen snakke om søvn. Viktigheten av å hvile. Det å ta tid til seg selv, å passe på seg selv, det å la kroppen og hjernen prosessere alt man har opplevd. Og mens Karen sa dette, så orket ikke kroppen min mer.

I 20 minutter måtte jeg ligge i trappen til Levinsalen og skjelve. Alt det som jeg og hodet mitt ikke hadde tatt stilling til måtte kroppen riste ut. Og der og da tenkte jeg to ting – det første var at Herregud, jeg tror jeg har et angstanfall. Det andre var at jeg tror jeg må sove mer. Og dette var et mønster som fortsatte i noen uker, spesielt før spilletimer. Heldigvis kom jeg til Karen og forklarte situasjonen, og hun påpekte jo at jeg jobbet 250 % av min egen kapasitet, mens jeg sov så lite at jeg hadde maks 70 % av min fulle kapasitet. og sov i maksimum 6 timer. Og det resulterte i at jeg altså måtte bruke hele førsteklasse på å lære meg å sove mer.

Mange med lignende erfaring

Det som er litt trist med denne hendelsen, er at jeg i ettertid har snakket mye med medstudenter om dette. Og så har jeg skjønt at sånn cirka alle har en lignende erfaring på et eller annet tidspunkt, kanskje særlig i førsteklasse. Og derfor synes jeg det er utrolig rart, og egentlig veldig dumt, at ingen av oss snakker om det. Selv nære venner av meg har kun snakket om sånt først flere måneder i etterkant.

Derfor deler jeg dette med dere nå, for hvis en student kan snakke om livskriser i kanskje den mest formelle settingen i året, håper jeg også at terskelen for en førsteårs bachelorstudent til banke på hos Karen, hos legen, hos lavterskeltilbudet for samtaler her på NMH, hos fastlegen, hos psykologer og rådgivere hos SiO, hos Ung Arena Oslo, eller akuttpsykiatrisk legevakt i sentrum, blir bittelitt lavere.

Og her vil jeg også nevne at det er et steg i riktig retning at NMH skal arrangere Musikerhelsekonferansen her, i september.

Om å bruke stemmen

En annen side av det å passe på seg selv og andre, det er å bruke stemmen til å påvirke det som skjer rundt deg. NMH i sin nåværende form fyller neste år 50 år. Og jeg har tenkt litt på det det vil si å være student på en sånn institusjon. For selv om studietiden er den tiden man skal være skikkelig revolusjonær, anti-institusjonell og i opposisjon til det etablerte, har vi nå alle valgt å tilbringe de neste årene på nettopp en institusjon, og jeg tenker det er mye å lære i det. Først vil jeg vil oppfordre dere til å være kritiske. Sterke institusjoner er faktisk helt avhengige av kritikk innenfra, for å fortsette å fornye seg.

Si ifra om det som kunne gjort studiehverdagen deres bedre! Sett dere i utvalg og vær med å forme studiehverdagen deres! Det er først når det tas til en instans at det kan videreføres. og det der et ansvar som også ligger hos oss studenter. Si ifra til utvalg, få det inn i systemet. Det er premisset til en institusjon. Så - Ikke vær redde for å si ifra om hva vi som morgendagens musikere trenger.

Takk for meg!