Rektors tale

Det er en enorm glede å stå her i dag og ønske velkommen til et nytt studieår ved Norges musikkhøgskole. Fra nå skal huset koke av aktiviteter, av undervisning, øving, konserter, forsking, kunstnerisk utviklingsarbeid, samspill og samtaler i kantina og rundt omkring i kriker og kroker, om store og små temaer – alt sammen så det bokstavelig talt tyter ut av veggene.

Dette året satser vi på at vi kan holde på med alt dette uten å bli bedt om å bruke munnbind og minst en meters avstand. Det er i seg sjøl en feiring verdt!

Egentlig er vi alt i gang. Forrige uke ønsket vi de nye bachelorstudentene våre velkommen og vi hadde fellesdag for alle ansatte under overskriften «NMH tett på». Overskriften kan kanskje passe ekstra godt rett etter at pandemitiltakene – om ikke pandemien – ser ut til å være forbi.

Kanskje skal vi i år utnytte den nærheten ekstra godt til å prøve å se om eller hvordan både de nye studentene og de som har vært her under pandemien enda er preget av den. Jo yngre du er, jo større del av livet ditt, har pandemien gjort at du har vært mye aleine – på godt og vondt – og gått glipp av både formell og uformell læring i korps og band og andre ensembler, du har knapt tatt en eksamen, og ikke fått spilt så mange konserter.

Snakk med hverandre!

Dere som er studenter, må kanskje være ekstra modige i år. Si fra om det er noen ekstra hensyn vi skal ta, om noe blir vanskelig. Snakk med lærerne, studentkontaktene og ikke minst: hverandre!

Det betyr ikke at vi kan løse alt: lærere og studentkontakter er ikke psykologer, de skal ikke være reserveforeldre eller bestekompiser, og i alle fall ikke kjæreste med studenter de underviser (jeg bare minner om det).

Men gjennom arbeidet med musikken, ved å spille sammen og ikke minst lytte, ligger mye til rette for at studentene på Musikkhøgskolen skal får støtte, ha det bra og utvikle seg maksimalt i den retninga som er riktig for hver enkelt.

Vi starter altså opp med optimisme og entusiasme, de fleste av oss, om enn i skyggen av en pandemi.

I skyggen av en krig

Vi starter også opp i skyggen av en krig som føles nær, i Ukraina, og etter en sommer hvor klimaendringene og miljøproblemene virkelig har begynt å gjøre seg gjeldende – med hetebølger, tørke og energikrise, som igjen blir forsterka av krigen.

NMH som institusjon kan ikke løse verdensproblemene. Men vi kan engasjere oss og vi må tro at musikk er så viktig for alle mennesker, at den har en selvsagt plass i det som gjør verden verdt å leve i. Som gjør verden verdt å redde.

Miljøfyrtårn

Og vi gjør noe: I løpet av det siste året er Musikkhøgskolen blitt sertifisert som Miljøfyrtårn. Det betyr at vi har rigget et system for, og satt konkrete mål for, hvordan vi kan bidra til det grønne skiftet. Det forplikter.

Vi har også satt kloke hoder i gang med å utvikle prosjekter innen forsking og kunstnerisk utviklingsarbeid under merkelappen «Grønn forsking», med ekstra midler fra departementet.

Ikke minst ser vi og vil vi fange opp engasjementet til studentene i klimasaken.

Jeg har tro på at bærekrafta i musikk blir viktig i det grønne skiftet. Musikk er helsebringende, det finnes det masse forsking på. Musikk kan flytte og løfte oss langt ut av hverdagen uten at vi trenger å sette oss på et fly eller shoppe nok et plagg vi egentlig ikke trenger. Og for å få det til, trengs det i mange tilfeller ikke mer enn det som trengtes for tre hundre år siden: et instrument eller flere, et rom, noen som spiller og noen som lytter.

Det krever ikke mer energi å spille Bachs sonater for solo cello nå, enn den gangen komponisten levde.

Historisk bærekraft

Eksempelet forteller også noe om historisk bærekraft. Og den er sterk her på huset og i mye av musikklivet vårt. Kanskje for sterk, vil mange si – fordi tradisjonene våre i for liten grad åpner opp for det nye, for stemmer fra utafor Europa, for kvinnestemmer og stemmer fra de med flertydig kjønnsidentitet, eller med ulike funksjonsvariasjoner.

På disse områdene skjer utviklingen på NMH gradvis. Men vi jobber med sakene. Blant annet vil også vi markere at det er 50 år siden homofili ble avkriminalisert her i landet, med forskjellige arrangementer under overskriften «NMH på skrå» i uke 44.

Da skuddene falt mot London pub her i Oslo i juni, ble vi minnet om hvor skjøre rettighetene til homofile fortsatt er – om ikke på papiret, så ute på gata, ute i verden.

Putins krig mot Ukraina er en skremmende påminnelse om det samme. Den er en krig mot noen av de såkalt vestlige verdiene mange hos oss tar som en selvfølge: mot demokrati, menneskerettigheter og mangfold.

Hvordan er det å starte på NMH nå?

Mens jeg har gått og tenkt på denne talen for å prøve å forstå litt av hvordan det er å starte på NMH nå, har jeg tenkt tilbake på da jeg sjøl var ny på denne skolen. Det er 30 år siden i år.

Sovjetunionen mista grepet på landene i øst og gikk etterhvert i oppløsing, mange land fikk selvstendighet igjen.

Etterhvert ble tidligere østblokkland med i EU – Europa åpna seg. Vi trodde på Glasnost, både i Melodi Grand Prix og i politikken.

Så kom februar i år, og det var som en knyttneve fra det gamle Sovjetdiktaturet reiste seg igjen og slo hardt ned – i Ukraina.

Da kjente de fleste av oss på en voldsom avmakt. Og jeg senka blikket da jeg var på internasjonal samling i Tallin i mai og kollegaene fra Estland, Latvia og Litauen og andre tidligere Sovjetstater kalte oss naive, vi som i det lengste trodde, eller håpet, at Russland ikke vil gå til krig.

Har musikken noe å si?

Nytter det, i denne situasjonen, å si at det vi holder på med å utdanne til og utvikle musikken som kunstform og en ressurs i alle menneskers liv, er viktig? Har det noe å si i verden?

Igjen: jeg er helt sikker på at det har det.

Jeg har også tenkt mye på et bilde fra like før jeg ble student, som har brent seg fast i minnet. Det er av den berømte russiske cellisten Mstislav Rostropovitsj foran Berlinmuren en dag eller to etter at den falt i 1989. Der sitter han og spiller Bachs cellosuiter, foran grafittien og den røffe grå betongen.

Rostropovistj, som måtte emigrere fra Sovjet fordi han støtta en opposisjonell dikter, som ble fratatt statsborgerskapet sitt og ennå ikke hadde fått det tilbake da – han fikk det i 1990 – plasserte seg selv og musikken der, midt i verdenshistorien, så å si.

Det finnes mange lignende bilder og filmer, som i dag spres stadig raskere, og minner om at musikken dukker opp der det skjer. Fra kriger til alle tider finnes bilder av instrumenter, i skyttergravene og utbomba hus, der enslige musikere eller hele ensembler står opp i ruinene. Og musikken oppstår uten instrumenter. Hva gjorde ungdommene på Utøya for å samle mot da de gjemte seg for terroristen? De sang. Akkurat som den lille jenta som framførte «Let it go» fra Frost i bomberommet et sted i Ukraina i vinter, som trøst til alle der.

Eksistensielt vital og kraftfull

Musikk er eksistensielt vital, den er kraftfull – og kan selvfølgelig også være noe mer enn «god», den kan mobilisere også til maktmisbruk og krig. Men den er viktig, på måter vi kanskje glemmer når vi til hverdags fokuserer på å bli gode, på detaljer, på pensum og timeplaner og tekniske utfordringer.

Alt dette er selvfølgelig også viktig, og jeg skulle ønske at ingen verdensproblemer kom i veien for de gode hverdagene og skapende øyeblikkene med musikk.

Men på en dag som denne, i denne høytidelige ramma, kan det være verdt å stanse ved øyeblikkene som er blitt historiske.

Noe av det spesielle med bildet av Rostropovitsj med celloen, er dessuten at han ikke sitter i ruinene av noe som var elsket, og trøster folk. Han sitter ved en mur som folket har revet ned, og han feirer at verden har åpnet seg, mot noe nytt.

Rostropovitsj visste ikke hva alt det nye som skulle komme var, men han feiret åpningen.

Når vi nå åpner et nytt studieår her ved Musikkhøgskolen, går det an å ta med også den tanken ut til det vi gjør til hverdags. Kan vi la oss inspirere til å rive ned stengsler som kanskje hadde en slags historisk logikk en gang, men som ikke lenger gir mening? Har vi mot til å skape nye åpninger, mot det ukjente?

Med det skal jeg få ønske de aller nyeste studentene våre inn på scenen, alle sammen. De har allerede imponert oss rått med å spille to konserter på fredag, med Terry Rileys «In C» – et 54 minutters klang- og rytmebad som tok både atriet i Universitetsbibilioteket på Blindern og Majorstukrysset med storm. Og med verket dere nå skal få høre, en bønn som passer i en urolig verden – «Prayer of the Children» av Knut Bestor.