Gå til hovedinnhold
For ansatte Søk

Rektors jubileumstale

Astrid Kvalbein holder tale i bunad på scenen i Universitetets aula

Rektor Astrid Kvalbein holdt tale for fullsatt Aula under Musikkhøgskolens 50-årsjubileum 3. september.

Kjære ordfører, statsforvalter, tidligere og nåværende studenter og kollegaer, kjære venner av Norges musikkhøgskole:

Gratulerer med dagen!

For en festdag dette har vært – med parade opp Karl Johan og et mylder av ulike aktiviteter ute og i husene rundt Universitetsplassen – og for en ære å få være den som får stå her i aulaen i kveld med rektorkjedet på, i starten av den høytidelige festkonserten.

NMh symfoniorkester i Universitetets aula tatt fra galleriet
Fra Festkonserten i Universitetets aula: Musikkhøgskolens symfoniorkester, dirigert av Rolf Gupta.

Da Robert Levin holdt sin tale i dette rommet for nøyaktig femti år siden, erklærte han han dagen for historisk, med god grunn. Han gav også tydelig uttrykk for noen av de verdiene og visjonene som lå til grunn for en svært etterlengta statlig norsk musikkhøgskole.

Det aller mest sentrale var oppdraget som familien Lindeman tok på seg seint på 1800 tallet, da de annonserte etter studenter til en organistskole, som seinere ble utvidet til Musikkonservatoriet i Oslo: å forsyne landet med kvalifisert arbeidskraft i musikk.

«Vet vi så noe om hvilke musikktyper vi trenger?» spurte Levin i talen, og svarte med å ramse opp alt det ble ropt etter rundt om i landet: musikklærere i skolen, i musikkskole, kor-, korps- og orkester, kirkemusikere og musikere til profesjonelle orkestre, solister og skapende musikere.

I operaen trengtes vokale krefter, i film og teatermusikk arrangører og utøvere, til og med underholdningsmusikken, jazzen og popen trengte musikere.

Og oppdraget skulle utføres med oppmerksomhet mot både musikken, mennesket og samfunnet.

Liv Glaser, Einar Solbu og Astrid Kvalbein i samtale på scenen
Fra Festkonserten i Universitetets aula: Liv Glaser, Einar Solbu og Astrid Kvalbein i samtale om NMHs historie.

Når vi nå gjør opp status etter 50 år, leverer vi i samsvar med dette oppdraget? Forsyner vi landet med tiltrengt musikalsk arbeidskraft?

En måte å svare på det på, er gjennom et tankeeksperiment: Hva hadde skjedd om vi hadde bedt alle med utdannelse fra Norges musikkhøgskole, som jobber her helt og delvis, om å ikke gå på jobb i la oss si en uke?

  • Da ville en stor flokk elever i kulturskoler, grunnskoler og på musikklinjer i videregående skole, stått uten lærere. Og svært mange av skolekorpsene og amatørkorene uten dirigenter og instruktører.
  • Symfoniorkestrene og andre profesjonelle ensembler ville hatt veldig små og merkelig ubalanserte besetninger. Og enda rarere og tynnere vil det vært om heller ikke de som er utdanna fra de nærmeste slektningene våre her i landet – de tidligere musikkonservatoriene – hadde kommet på jobb.
  • Solister og dirigenter ville også uteblitt fra prøver med operakompanier, orkestre og band i inn- og utland.
  • Tenåringer med psykisk sykdom og rusproblemer ville ventet forgjeves på musikkterapeuten sin, og det helsefaglige teamet rundt ungdommen ville savnet den ene behandlingsformen som ofte virker, når samtaler og medisiner ikke når frem.
  • En bråte med jazzklubber og festivaler i alle sjangre ville blitt tynnet ut, både i administrasjon og kunstnerisk ledelse og blant utøverne – og publikum.
  • Nykomponerte musikkverk ville ikke nådd fram til førstegangsframføringa. Hos noen ville samarbeidspartnere fra andre kunstarter ventet forgjeves på musikken – til utstillingsåpninga, danseforestillinga eller filmen.
  • Den Norske Opera, Festspillene i Bergen, til og med Nasjonalmuseet ville manglet topplederne sine.
  • Og, særlig aktuelt i år, etter TV-serien: det ville blitt svært hardt å innfri valgløftet om demenskor i alle bydeler i Oslo.

Lista er lang og kunne vært lenger – men poenget er vel klart. Mye ville vært avlyst, det ville rett og slett blitt stillere.

Leah med frontfigur og komponist Leah Engevold, sammen med gitarist og en korist.
Fra Festkonserten i Universitetets aula: Bandet Leah opptrådte sammen med musikere fra orkesteret. F.v.: Tobias Fjugstad Flaate, Leah Engevold og Ragne Norstein.

Mer enn vi kanskje tenker over, er musikken overalt i kulturlivet, utdanningssystemet og samfunnet vårt – også i form av hverdagslytting, låter «på øret», og en kommersiell industri som vi bidrar til, og til en viss grad konkurrerer mot.

I åra fram mot 1973 var det en kamp å få politikerne til å se at de faktisk måtte prioritere og finansiere en statlig musikkhøgskole. Da var konkurransen mot – eller trusselen fra – de kommersielle, særlig amerikanske, kreftene i kulturlivet, med på å få fart i sakene (dette går det an å lese mer om i jubileumsboka og flere andre publikasjoner som er kommet og kommer dette året).

NMH ble slik til i en nasjonal kulturell oppbygningstid: Kulturrådet var nytt, vi fikk Rikskonsertene, distriktsmusikerordninger og musikkskoler, i 1982 kom til og med et kultur- og vitenskapsdepartement. Og da det ble delt, ble høgskolen liggende under utdannings- og så forskningsdepartementet, helt i tråd med det grunnleggende oppdraget.

Siden har Musikkhøgskolen vært en definerende kraft i hvordan kunstfagene kan og bør ta sin plass i utdannings- og forskingssamfunnet, gjennom Bologna og andre prosesser, kvalitetsreformen og en rekke andre reformer, under skiftende politiske regimer.

Astrid Kvalbein bærer fanen i paraden opp Karl Johan med Eyolf Dale og Morten Qvenild som duskebærere. Framme på plassen
Jubileumsfeiringen startet med en parade fra Østbanehallen til Universitetsplassen. Christiania Blåseensemble spiller.

Det siste året har vi igjen erfart at vi må kjempe for den plassen, og de ressursene vi trenger. Det strammes inn i den offentlige økonomien, og den politiske retorikken har tidvis gått i retning av at kunstutdanninger er noe man kan være rause med i gode tider, men med krig i Europa, klimakrise og skiftninger i befolkningssammensetningen, må andre områder prioriteres: helse, teknologi og det grønne skiftet.

Kanskje må vi akseptere at vi en stund framover må fortsette å utvikle oss uten at det nødvendigvis betyr å vokse. Men det politikerne ikke må få glemme, er at kunst og kultur må være med når vi skal møte de store samfunnsutfordringene. Kunst og musikk kan blant annet gi mening og skape tilhørighet for mennesker som må gjennom store omstillinger – individuelt eller som fellesskap.

Vi har tatt turen til Stortinget i vår for å løfte fram dette og protestere mot endringer i finansieringssystemet som kan ramme oss hardt. Vi har dessuten slåss – dessverre forgjeves – mot at søkere fra utenfor Europa skal måtte betale skyhøye studieavgifter for å få studere hos oss.

For vi ønsker å fortsette arbeidet for å stadig favne mer, bli mer mangfoldige og åpne for flere sjangre og kulturer, slik Musikkhøgskolen alltid har gjort – med å sluse inn jazz og folkemusikk, åpne for tverrkunstneriske og sjangeroverskridende prosjekter og studier, i tillegg til å ta vare på den klassiske musikkarven og andre høyst levende og verdifulle tradisjoner – som dere blant annet møter i klingende form på denne konserten.

Andre krefter i samfunnet jobber for å forsterke skillene mellom – enkelt sagt – «oss og dem». Det strider mot verdiene Musikkhøgskolen er tuftet på, og den helt selvsagte internasjonale arven vi har. Vi hører til både i et europeisk og globalt felleskap.

Derfor er vi i jubileumsåret ekstra glade for å ha fått tilslag på en søknad til EU om å danne den første europeiske universitetsalliansen i musikk. Sammen med tilsvarende institusjoner i Wien, Helsinki, Paris, Bucuresti og Beograd, Barcelona og Haag. Det blir spennende!

I dette arbeidet, i smått og stort, står vi som jobber på Musikkhøgskolen nå på skuldrene til de (eller dere, mange er i dette rommet) som har vært der før oss, og er takknemlige. Jeg tør ikke trekke fram noen enkeltnavn. Men vi vet at mange har bygget og kjempet, tidvis hissig og lidenskapelig, tidvis seigt, tålmodig og byråkratisk, siden 1973 og lenge før det.

Demonstrasjonstog i gata. På hovedbanneret i front står det: La Norges musikkhøgskole samles under ett tak.
Demonstrasjon i 1983. Foto: Kåre Nymark

Men framfor alt har Musikkhøgskolen blitt den fantastiske institusjonen den er gjennom det som skjer uke etter uke, innenfor og ofte på siden av timeplanene, undervisnings- og øverommene – i dialog mellom studenter og lærere, ledere og administrative, mellom forskere og kunstnere, i det skapende, spørrende og utøvende.

Alt dette skal fortsette de neste femti årene også, drevet fram av det som samler og motiverer oss igjen og igjen: kjærligheten til musikk.

Robert Levin sa det så fint i 1973, og jeg vil runde av denne talen med ordene fra den gangen, om det materialet vi bygger med:

«Musikken er vår leire. Det er den vi skal arbeide med. Musikk – størrelsen som ikke kan defineres, som sprenger ordets grenser, som påvirker sinnene, begeistrer, opphisser, beroliger, som har større makt enn tusen ord og tunge våpen, som er den høyeste av alle musiske kunster – for et materiale vi har fått!»

Med det vil jeg takke for oppmerksomheten og igjen overlate podiet til musikken.

Artikler relevante