Gå til hovedinnhold
For ansatte Søk

– Når jeg synger kommer fuglene

Homeside-deltaker Harald spiller piano foran vegg med trompetspiller-veggmaleri

Gjennom musikkterapien fant demensrammede Harald en ny gnist. Nå er han del av et forskningsprosjekt.

Som tømrer jobba Harald Berggreen (60) i en prestasjonsdrevet bransje. Da han ikke lenger blei ferdig til avtalt tid, fikk arbeidskameratene bekrefta mistankene de hadde hatt en stund allerede.

– Jeg fikk diagnosen vaskulær demens i 2014. Ødelagte blodkar fører til at jeg ikke får nok blod til hjernen. Jeg blir fort trøtt og ukonsentrert, sier Harald.

Han måtte slutte i jobben, og får ikke lenger lov til å kjøre bil. I Sandefjord bor han sammen med kona si. Han har tvillingsønner på 26 år. Tre ganger i uka sykler han opp til kommunens dagaktivitetstilbud for yngre personer med demens.

Det var her Harald for første gang kom i kontakt med musikkterapeut Kristi Stedje.

– Kristi hadde dratt i gang et band som het The Mentes, og jeg blei med, sjøl om jeg bare hadde tatt en håndfull pianotimer i 1968, sier Harald.

Under veiledning fra musikkterapeuten øvde bandet inn et stadig mer imponerende repertoar.

– Jeg husker at jeg tenkte: I dag er det onsdag, da er det øving. Hvis det var øving, kom det til å bli en bra dag. Det var en vanskelig tid etter at jeg fikk diagnosen. Jeg trengte noe å glede meg til, sier han.

– Det gjør noe med huet ditt. Du tenker på det som er fint. Musikken frigjør hjernen.

Harald Berggren (60) Bruker av musikkterapi
Portrett av Homeside-deltaker Harald

Han mener at musikk er positivt, uansett om man kan spille eller ikke.

– Det gjør noe med huet ditt. Du tenker på det som er fint. Musikken frigjør hjernen.

Harald har skaffa seg piano hjemme også. Der kan han sitte i timevis og spille alt fra «Jeg er havren» til «Kjærlighet fra Gud».

– Det hender jeg synger litt også. Da kommer fuglene på utsida, de sitter og kvitrer, sier Harald.

Musikkgleden ligger kanskje i blodet. Den ene sønnen spiller gitar, den andre bass. Av og til samles de rundt pianoet.

– Vi kan være sammen på en måte som vi kanskje ikke kunne før, sier han.

På jakt etter lyse øyeblikk

Mannen til Eva Haukedalen fikk Alzheimers-diagnosen for sju og et halvt år siden, da han var 65. Geir var tannlege, men hadde akkurat solgt praksisen sin.

– Etterpå tenker jeg at det var flaks, at han ikke måtte slutte på grunn av diagnosen. Jeg er elleve år yngre enn ham, så jeg blei en veldig ung pårørende, sier Eva. Paret trodde først det skyltes stress: den sviktende hukommelsen, dårligere omstillingsevne. Når Eva ser tilbake, tror hun ektemannen var sjuk lenge før diagnosen blei stilt. Men å motta den, sammenlikner hun med å falle ned i et svart hull.

– Det kan ikke stoppes. Det kan ikke repareres. Det var umulig å ta inn, sier hun.

Diagnosen utløste en rekke hjelpetiltak fra kommunen. Paret fikk kartlagt sine behov, mottok tilbud om tekniske hjelpemidler. Da Eva måtte på jobb, prøvde Geir aktivitetsvenner og støttekontakter, men fremmede mennesker var vanskelige å forholde seg til.

– At det er et tilbud der, er ikke det samme som at tilbudet fungerer, sier Eva.

Mye falt på henne. Sjonglering av rollene som ektefelle, arbeidstaker og omsorgsperson.

– En dag klarte han ikke lenger å sette på kaffetrakteren, neste dag ei lyspære. Mitt møte med demens, handler først og fremst om ikke å mestre, sier Eva.

– Vi veit hvor sentralt mestring er for mennesker, helt fra de er barn, sier hun.

Heldigvis mestra Geir fremdeles én ting: gitaren. Hele livet har Eva og Geir holdt på med musikk.

– Det er faktisk oppsiktsvekkende. Han har vært utrolig lei seg over alt som ikke går, men å spille gitar er fortsatt en rein lykkeopplevelse.

Eva Pårørende
Portrett av Eva, deltaker i Homeside

– Det er faktisk oppsiktsvekkende. Han har vært utrolig lei seg over alt som ikke går, men å spille gitar er fortsatt en rein lykkeopplevelse, sier Eva.

Etter at Geir kom på sjukehjem, er musikken deres møtepunkt. De spiller sammen, eller lytter til sanger Geir kjenner. Det handler om å skape lyse øyeblikk, ifølge Eva, hvor begge kan glemme bekymringene. Hun tror det er avgjørende å finne pusterom, også for andre i samme situasjon.

– Bøker har vært veldig viktig for meg på den måten. Å få lov til å fjerne seg litt fra virkeligheten, både som flukt og som utvidelse. For oss har musikken vært i særstilling, men det finnes mange måter å skape lyspunkter på. Tida står stille når jeg klarer å trekke Geir inn i en annen verden, hvor han kan kjenne mestring igjen, sier Eva.

Musikksamvær

Både Harald og Eva er involvert i Homeside, et stort forskningsprosjekt ved Norges musikkhøgskole, som undersøker effekten av musikk- og leseprogram for hjemmeboende personer med demens og deres nærmeste.

Musikkterapeut Kristi Stedje er stipendiat ved Homeside.

– Deltakere får opplæring og støtte til enkle musikk- eller leseaktiviteter. Oppfølging gis av kvalifiserte musikkterapeuter og ergoterapeuter. Opplegget varer i tre måneder og tilpasses deltakernes forutsetninger, ønsker og muligheter, sier Stedje.

Hun forteller at musikkaktiviteter kan være å lytte til kjente sanger, eller å synge og spille sammen. Det kan være bevegelser til musikk eller bruk av musikk i krevende hverdagslige situasjoner. Leseaktiviteter kan være høytlesning, i ei bok eller fra aviser, å lytte til lydbok, eller å se i fotoalbum.

– Jeg har sett effekten: Blikk som endrer seg, ansiktsuttrykk som ellers ikke er der, kommer fram. Det er enestående.

Kristi Stedje Stipendiat ved Homeside
Portrett av Kristi Stedje

– En demensdiagnose eller symptomer på demens eller kognitiv svikt er en forutsetning for å delta. Men ingen forkunnskaper eller ferdigheter innen musikk og lesing er nødvendig, sier forskeren.

– Vi hjelper deltakere med å sette sammen et opplegg som de føler er fint og greit å gjennomføre. Flere har sagt de er glade for å delta, spesielt nå som andre tilbud er reduserte som følge av koronapandemien.

Kristi har mange års erfaring med demensfeltet, både fra dagtilbud og sjukehjem.

– Gjennom min jobb som musikkterapeut har jeg sett hva musikksamværet kan gjøre for personer med demens. Gleden, potensialet for en annen type kontakt. Og jeg har sett effekten: Blikk som endrer seg, ansiktsuttrykk som ellers ikke er der, kommer fram. Det er enestående.

Ansatte i Homeside

Artikler relevante