Hva gjør du nå, Notto Thelle?

Følg med på stipendiatstafetten framover! Her blir du kjent med tidligere stipendiater fra NMH, prosjektet deres og hvor de jobber i dag.

Jeg disputerte i november 2022. Fagområdet var musikkteknologi – mer spesifikt musikalsk samskaping med kunstig intelligens.

Jeg ville finne ut hvordan det å musisere med en tilsynelatende kreativ datamaskin ville påvirke den tidlige idemyldringsfasen av musikkskaping.

Utgangspunktet for prosjektet da jeg startet i 2018 var at vi sto overfor store omveltninger innen kunstig intelligens. Jeg var ikke i tvil om at det ville få store konsekvenser for hvordan musikk lages i fremtiden, og jeg var interessert i samspillet mellom menneske og maskin.

Jeg trodde ikke da, og tror heller ikke nå, at maskiner vil erstatte menneskelig kreativitet.

I løpet av prosjektet ble jeg mer og mer fascinert av hvordan kreativitet oppstår. Det er ikke noe som oppstår isolert i individer, men i et komplekst sosialt samspill der ikke bare mennesker, men også omgivelsene bidrar til at kreativitet oppstår.

Vi er omsluttet av teknologi, og den er med på å forme kreativitet.

Da jeg leverte masteren min i musikkvitenskap på Blindern i 2010, husker jeg at jeg sa «aldri mer akademia». Det lå med andre ord aldri i kortene at jeg skulle ta en ph.d. Det viktigste for meg har alltid vært å kunne jobbe i et skapende felt.

Fra 2012 til 2017 var jeg leder for Notam – Norsk senter for teknologi i musikk og kunst. I løpet av disse årene ble jeg inspirert av mange nyskapende prosjekter, og det var nok det som motiverte meg til å søke en ph.d. da åremålet gikk ut.

NMH er nær nok det skapende feltet til at balansen mellom akademia og praksis fungerer på en måte som er motiverende for meg personlig.

Jeg var så heldig at jeg fikk tilbud fra både Universitetet i Agder og NMH. Den mest åpenbare grunnen til at jeg valgte NMH var geografisk. Jeg ønsket å delta aktivt i et miljø, og det hadde jeg ikke fått til ved å være pendlende stipendiat.

To måneder før innlevering av avhandlingen kom jeg over en utlysning for stillingen «Leder for OsloMet Makerspace». Dette syntes jeg hørtes veldig spennende ut; et kreativt miljø der kunst, design og teknologi møtes.

Jeg søkte på stillingen og var så heldig at jeg fikk den. Jeg signerte kontrakt samme dag som jeg leverte inn avhandlingen.

Jeg er fremdeles leder for Makerspace på OsloMet, og trives veldig godt!

Kort forklart er Makerspace et kreativt verksted som studenter kan bruke til å utvikle ideer, prosjekter og lage prototyper. De har tilgang på en utstyrspark bestående av 3D-printere, laserkutter, elektronikkstasjoner, tekstilmaskiner, et treverksted og mye annet.

Her har jeg personalansvar. Selv om jobben min er administrativ – jeg har ikke formell forskningstid – så oppfordres jeg til å publisere. Jeg har derfor fått muligheten til å skrive artikler og bokkapitler som er en videreføring av doktorgradsarbeidet, i tillegg til at jeg har deltatt i forskningsprosjekter om skaperverksteder.

Jeg har også fått støtte fra Norsk kulturråd til å lede et kunstnerisk utviklingsprosjekt om musikalsk samskaping med kunstig intelligens. Det ble til slutt et kapittel i boka «Når musikken tek form» som ble utgitt av Fagbokforlaget nylig.

Å tørre å holde på en ide i lang nok tid. Å være ydmyk nok til å la deg forme, men sterk nok til å tro at du også kan gi et avtrykk.

Det blir kanskje litt abstrakt, men det er veldig lett å miste selvtilliten tidlig i ph.d.-løpet. Man møter så mange flinke folk, og tenker at her har man ingenting å komme med. Men så viser det seg at du faktisk har det.

Denne lærdommen har hjulpet meg stort også etter avsluttet doktorgrad.

For å være helt ærlig ville jeg ikke ha sagt noe. Jeg hadde ikke vært den jeg er hvis jeg ikke hadde gjort akkurat det jeg gjorde.

Det beste med å være stipendiat er å kunne bruke flere år på et egendefinert prosjekt. Men tvilen er aldri langt unna, og det er det verste med å være stipendiat. Noen perioder føler man seg rett og slett som en skikkelig idiot.

Jeg vil anbefale dem å være sosiale. De beste ideene kommer i samtaler med andre, og det trenger ikke være noen som forstår ditt fagfelt.

Å forklare prosjektet ditt til de som ikke har forutsetninger til å forstå det i dybden, fordi de kommer fra andre disipliner, det er utrolig lærerikt.