Ulik klang – felles grunn

– Jeg kommer fra indiepopen, men har en bachelor i klassisk slagverk, sier slagverker Mie, nesten som om hun bevisst gir et eksempel på den typiske FRIMA-musikeren.

Den originale planen var å studere rytmisk trommesett.

– Klassisk slagverk var egentlig aldri min lidenskap, sier hun.

Nå bruker hun hovedsakelig elektronikk og laptop, som er hennes hovedinstrument som student ved NMH – men hun bruker fremdeles vibrafonen.

– Det er liksom det jeg har tatt vare på fra klassisk slagverk.

Klarinettist og improvisatør Luís er opprinnelig fra Portugal. Hans musikalske reise startet gjennom bestefaren, som dirigerte et lite blåseensemble i hjembyen. Luís endte opp med å gjøre «alt» – musikkopplæring, konservatorium, bachelor …

– Unge Luís trodde han skulle bli orkestermusiker og gå med smoking hele tiden, sier han spøkefullt om seg selv.

Under sine tidligere masterstudier i Belgia skjedde det et skifte.

– Jeg ble litt lei av at folk hele tiden skulle fortelle meg hva jeg skulle gjøre. Hvordan jeg skulle spille instrumentet mitt og hvordan jeg skulle forholde meg til musikk.

Han begynte å improvisere og spille fri-jazz, og kaller det en form for opprør.

Når hun blir bedt om å formulere hva masterprosjektet hennes er, blir det tydelig at for Mie, handler det om utforskning og prosess.

– Jeg får dette spørsmålet hele tiden, men jeg svarer forskjellig fra gang til gang.

Hun ler, før hun sier at det å bruke elektronikk på nye måter står sentralt i masteren hennes. Hun lager også egne videoer som hun skriver musikk til. Hennes oppsummering:

– Å utforske alle de merkelige musikalske innfallene jeg får, og hvordan lage musikk til ulike konstellasjoner og sammensetninger.

En fellesnevner for Mie og Luís’ prosjekter er evnen til å tilpasse seg og gjøre det beste ut av omstendighetene.

Da Mie mistet drømmejobben som teatermusiker, falt planene hennes i grus. Hun hadde til og med flyttet til Tromsø for jobbens skyld, og måtte tenke helt nytt om fremtiden.

– Så dro jeg på hytta, sier hun og kaller det en stor klisjé.

Der laget hun en film med tilhørende musikk.

Å jobbe med video som en slags partitur har blitt en viktig del av praksisen hennes.

– Da slipper jeg å fokusere på meg selv, for det synes jeg egentlig er litt ubehagelig.

Å følge det visuelle, særlig når det gjelder timing, opplever hun som både morsomt og spennende.

Luís’ kommende konsert er Kvartett til tidens ende av Olivier Messiaen, skrevet mens komponisten satt i konsentrasjonsleir under andre verdenskrig.

– Slik Mie gjorde, gjør man det beste ut av en dårlig situasjon. Messiaen gjorde det samme.

Klarinettisten kaller Messiaen og Bach sine favorittkomponister, og sier at de også resonerer med ham spirituelt i praksisen hans. Kvartetten er basert på Johannes’ åpenbaring, som Luís forteller er full av symbolikk.

– Musikken hans er veldig skjør, og det krever modenhet å spille dette stykket.

Selv om Luís ikke lenger spiller klassisk musikk jevnlig, er Messiaens tonespråk fortsatt en sterk innflytelse på ham som improvisatør. Ifølge Luís handler ikke kvartetten om hvorvidt musikken er notert eller improvisert.

– Den er over musikken, det handler om noe annet. Budskapet i kjernen av den er større enn noen av oss.

Hans masterprosjekt dreier seg om meditasjon og kommunikasjon. Han forklarer:

– Hva vil du formidle, hvilken energi vil du gi videre? Musikk ligger ikke i notene; den er i deg. Notearket er bare veiledning.

På spørsmål om hvordan det er å studere sammen med en så mangfoldig gruppe musikere, oppsummerer både Mie og Luís det med ett ord:

– Fantastisk!

Luís utdyper:

– Det handler om mangfold, tror jeg, om vårt eget språk og vår egen tilnærming.

Han bruker KI-musikk og Spotify som eksempler på det motsatte.

– Spotify dreper mangfold og fellesskap. Musikk skal bygge fellesskap; community – common unity.

Verden der ute prøver å gjøre alt til én generisk masse, mener Luís. På FRIMA er det motsatt.

Studentene har stadig nytte av hverandres innfallsvinkler, forteller Mie.

– Mange av oss har sikkert tenkt: «Det du driver med er ikke relevant for meg i det hele tatt.» Men så blir man kjent, og nye ideer bare dukker opp. Fra folk man trodde man ikke hadde noe til felles med, som gjør helt andre ting.

De er enige om at FRIMA-studentene ikke er så forskjellige som det kan se ut på papiret.

– Det er en kjerne som binder oss sammen; vi leter alle vår egen måte å uttrykke oss på. Den felles grunnen er veldig viktig.