Stortinget besluttet altså at staten skulle opprette en provisorisk musikkhøgskole i Oslo. De gjorde vedtak om å slette gjelden som var opparbeidet ved Musikkonservatoriet i Oslo, og overtok til gjengjeld institusjonens instrumenter og bibliotek. Tanken om en eliteskole var borte. Den nye institusjonen skulle bygge på de 220 studieplassene ved konservatoriet og 80 på Veitvet. Det ble nedsatt et styre, og Gunnar Nessing ble ansatt som kontorsjef våren 1972.
Allianser
I årene fra Øien og Solbu ble tilsatt hadde det pågått et aktivt påvirkningsarbeid, i en situasjon hvor det å få møte politisk ledelse var vesentlig enklere enn i dag.
– Slutten av 60-tallet var fremdeles det jeg vil kalle etterkrigs- og nasjonsbyggingstid i Norge. Regjeringspolitikere, men også stortingspolitikere, var til dels veldig engasjert i enkeltsaker, det var nesten så man kunne gå ned i departementet og banke på døra til embetsverket. Og vi ble etter hvert godt kjent med en rekke personer i Kirke- og undervisningsdepartementet. Spesielt Bjartmar Gjerde, som var statsråd i Trygve Brattelis regjering, tok ofte kontakt. Han kunne ringe nær sagt når som helst på døgnet, fordi han engasjerte seg. I dag er det nok blitt mer akseptert at det skal være mer avstand mellom politisk ledelse og feltet, på godt og vondt.
I perioden ble det jobbet med å ruste opp det interne faglige nivået, blant annet gjennom tilsettelser av solide fagfolk: Åse Nordmo Løvberg, Finn Mortensen, Øyvin Fjeldstad og ikke minst Robert Levin, som skulle bli Norges musikkhøgskoles første rektor kom til konservatoriet i overgangen mellom 60- og 70-tallet.
– Vi prøvde å styrke staben på områdene vi opplevde at vi var svake. Og så jobbet vi fram studieplaner. Organistutdanningen hadde kommet lengst, men også denne hadde behov for endringer, og vi utviklet tilsvarende for alle studier, forteller Solbu.
Å knytte bånd til både musikk-, kultur- og utdanningsliv sto også på agendaen.
– Vi var opptatt av spørsmålet om hva det å være høyskole faktisk innebærer. Det var en naturlig del av å legge grunnen for høgskolen. Vi var opptatt av å utdanne musikklærere og av strukturer for ulike nivå av musikkopplæring. Derfor hadde jeg mye kontakt med Lærerutdanningsrådet, som den gangen var det øverste statlige organ for lærerutdanning. Og vi bygget kontakter i andre fagmiljø som vi kunne lære av, og få allierte i kampen.
Parallelt var man opptatt av å gi gode vilkår til elevene som Musikkonservatoriet ikke lenger skulle favne, og å få lagt grunnlag for lavere grads musikkutdanning.
– Da jeg var ung gikk du enten på gymnas og fikk artium, eller på yrkesskole og fikk en yrkesutdannelse. Men Reiulf Steen-utvalgets arbeid er også del av denne historien. Det førte til at videregående skole omfattet alt. Vi så mulighetene som var i ferd med å utvikle seg, og laget forslag til fagplaner for musikkfaget i den nye videregående skolen. Samtidig med at høgskolen ble vedtatt ble det opprettet en treårig musikkfagskole på Foss. Foss overtok konservatoriets gymnaselever pluss en del instrumenter — alt ble forvaltet av Oslo kommune.
Glede — og krasshet
I skoleåret 1972–73 eksisterte fremdeles konservatoriet, eid og drevet av legatet. Styret for den provisoriske musikkhøgskolen fikk den statlige bevilgningen, og kjøpte studieplasser fra begge, mens man forberedte at høgskolen skulle bli en permanent og selvstendig institusjon. Bygget i Nordahl Bruns gate hvor konservatoriet hadde hatt tilhold, ble, etter et høyst uoffisielt råd fra en byråsjef i departementet, beholdt av Lindemans legat. Det ble først leid ut til Musikkhøgskolen og senere til departementet — midlene ble delt ut til gode tiltak i norsk musikkliv.
Men igjen var det humper i veien.
– Vi var så glade for beslutningen som endelig var kommet. Likevel var det påfølgende året vanskelig. Kontorsjefen var plassert i et lokale på Linderud, langt unna begge institusjonene. Til å begynne med virket det som om hverken han eller det nye styret ville ha noe særlig med konservatoriet å gjøre. De begynte å lage egne studieplaner, og dette provoserte oss. Et styre skal ikke gjøre sånt, ingen i styret hadde heller erfaring fra høyere musikkutdanning. Jeg skrev et langt og krast notat til styret, veldig krast, det er rart å lese det i ettertid.
Solbu spurte blant annet om hvorfor administrasjonen ved konservatoriet ble holdt utenfor, når studentmassen deres tross alt skulle være kjernen i den nye skolen. Han skrev:
«Det er meget beklagelig hvis Janteloven, prestisjetap og misunnelse skal være med på å rive ned det som er bygget opp. (…) Musikkonservatoriets personale, som tross alt leder og driver den høyeste musikkutdanning i Norge i dag, står pr. 30. juni 1973 langt dårligere stillet enn sine kolleger ved ethvert distriktskonservatorium (…) Når dette personale nå er nervøst, er det ikke først og fremst på grunn av usikkerhet omkring den enkeltes framtid. Det er først og fremst fordi man er redd for at det musikkpedagogiske miljø man har bygget opp, skal bli revet ned igjen til skade for studentene, til skade for utviklingen i norsk musikkpedagogikk og til skade for norsk musikkliv.»
– Vi visste, og aksepterte, at det ikke var noen automatikk i at de ansatte ved konservatoriet skulle bli med over i høgskolen. Men vi mente vel at kompetansen vi besatt og erfaringen vi hadde, måtte være av verdi å bygge videre på. I ettertid viste det seg jo også at de aller fleste fikk bli med videre, sier han.