Musikere uten grenser

Vi har snakket med tre av dem – alle med konsertprosjekter denne høsten. Wouter Torringa og Soohyun April Jang har begge bakgrunn som jazz-fiolinister, mens Olaf Andreas Strand har studert klassisk klaver.

Nederlandske Wouter sitt prosjekt handler om forholdet mellom utøver og publikum – en innfallsvinkel som naturlig nok resulterer i en del utprøving av nye måter å oppleve musikk på.

– Jeg jobber mye med å plassere utøverne rundt publikum, så tilhørerne virkelig blir oppslukt av lyden.

Samtidig jobber han med å få blandingen av jazz, fri improvisasjon og klassisk samtidsmusikk til å fungere som en enhet. Å bygge bro mellom disse ulike verdenene, beskriver han det som.

April fra Sør-Korea har reist enda lenger i sitt prosjekt. Hun bruker lyder fra universet og utforsker frekvenser fra rommet, som hun oversetter til lyd og bruker som grunnlag for samtidsmusikk.

Hun har allerede både bachelor og master i jazzfiolin, men på FRIMA er sjangergrensene visket ut. Det kaller hun en velsignelse, og studieprogrammet ga henne mulighet til å fortsette å jobbe med sitt eget prosjekt.

– Det forrige prosjektet mitt handlet om teksturell improvisasjon av naturlyder. Så jeg utvidet det på en måte bare til et nytt kapittel; samtidskomposisjoner om universet kombinert med flere nye, teksturelle klanger, forklarer hun.

Personlighet

Mo i Rana-væringen Olaf søker innover i utøveren på veien mot optimal formidling. Musikkhistorie har en viktig plass i prosjektet hans, og han mener at musikk alltid bør være personlig og ha et eget uttrykk, også når man jobber med flere hundre år gammelt veletablert repertoar.

– Jeg har jobbet med dette som noe jeg kan dykke inn i for selvutvikling, ikke bare som rekonstruksjon av et fremmed objekt fra den fjerne fortid.

Samtidig jobber han i likhet med de andre med eget materiale, og forsøker å blande for eksempel renessansemusikk med rytmisk musikk og improvisasjon.

– Improvisasjon er på et vis nøkkelen når du snakker om personlig utøving, legger han til

Å skue lenger

April tror at FRIMA er ideelt for musikere som ikke føler seg helt hjemme innenfor satte rammer, noe hun som jazz-fiolinist har kjent på selv.

– Det er det perfekte miljøet for å dypdykke inn i det jeg selv ønsker, uten å være bundet av sjangre.

Wouter har samme opplevelse:

– Jeg har egentlig aldri passet inn i noen boks, så jeg lette etter en master der du kunne følge din egen vei. Og det er ikke mange mastere i Europa som er sånn.

– Jeg følte behov for å skape musikk på en mer kreativ mate, sier Olaf. – Men jeg ville fortsette å spille renessansemusikk og klassisk. Jeg ville bruke det jeg hadde på nye måter. FRIMA har latt meg utvide perspektivet mitt selv om jeg fortsatt jobber i samme sjanger.

Frihet kommer dog med et visst ansvar, påpeker Wouter.

– Det kan være veldig utfordrende å selv ha ansvar for hva du skal lære. Men jeg synes det er så verdifullt å stille deg selv de spørsmålene hver dag, og skape ditt eget språk. Jeg mener at det er akkurat det miljøet trenger – folk som skuer lenger enn til det som allerede er der.

Ulikhet til felles

Hvordan er det å gå på et så lite homogent studieprogram? Wouter mener tilbakemeldingene fra medstudentene er nyttige for å flytte blikket ut av sin egen boble.

– Det er også superspennende å gi tilbakemeldinger på ting du egentlig ikke kan så mye om, eller som du har en annen måte å jobbe med på. Å dele kan virkelig åpne deg for hvordan å lytte og utvikle deg.

Olaf utbroderer:

– Siden FRIMA ikke er sjangerspesifikt, må du virkelig tenke over hva du gjør og hvorfor du gjør det. Du kan ikke bare si «det er sånn det er.»

NMH-studenter er generelt åpne, og April forteller at studenter på andre studieprogram ofte er nysgjerrige på FRIMA-studentenes prosjekter. Selv medvirker hun ofte i både klassiske og jazzrelaterte prosjekter.

– Den variasjonen påvirker også mitt eget prosjekt i stor grad – deres prosess og måte å jobbe på, og om jeg kan lære av den reisen.

Har FRIMA-studentene mest til felles eller store forskjeller seg imellom?

– Jeg tenker at vi for det meste gjør ulike ting, men det gjør det desto mer interessant å se hva vi har til felles, sier Olaf.

– Vi har til felles at vi alle utforsker vår egen lidenskap, legger Wouter til.

Muligheter og uttrykk

April har allerede holdt en konsert i skrivende stund: i slutten av september spilte hun egen musikk fra 2019-albumet Inscape, med strykekvartett og band. Nordisk natur var en stor del av inspirasjonen hennes i det tidligere prosjektet. I juni 2026 kan publikum høre resultatet av det nåværende prosjektet Woozoo – Interstellar Voyage, som fremdeles er under arbeid.

Wouter inviterer til to konserter denne høsten: 7. oktober med egen trio bestående av fiolin, piano og slagverk, der improvisasjon og utvidede teknikker står sentralt. 29. oktober viser han frem et direkte resultat av FRIMA-prosjektet, med utøvere som beveger seg fritt blant publikum og videoavspilling parallelt. Selv om han har skrevet musikken til begge fremføringene, beskriver han dem som i veldig ulike lydverdener.

På Olafs konsert blir det ren improvisasjon forankret i ulike musikalske språk. Han skal spille helt alene, og forteller at planen er å «stole på skjebnen» og spille det som dukker opp der og da.

– Ingen steder å gjemme seg, sier han smilende.

Til våren planlegger FRIMA-klassen en felles konsert. Programmet er ikke klart ennå, men Wouter oppsummerer:

– Jeg tror det blir en overraskende konsert der det blir mange ulike ting å lytte til, og du kan oppleve alle de forskjellige mulighetene og uttrykksmåtene.