Hva gjør du nå, Ville Langfeldt?

Følg med på stipendiatstafetten framover! Her blir du kjent med ex-stipendiater fra NMH, prosjektet deres og hvor de jobber i dag.

Jeg disputerte i desember 2022, med en avhandling i musikkpedagogikk: Holistic identification of musical harmony. A theoretical and empirical study.

Prosjektet handlet om harmonisk lytting. Mer presist, hvordan ekspertlyttere klarer å identifisere akkordtyper umiddelbart og uten analyse, på samme måte som de fleste av oss er i stand til umiddelbart å identifisere stemmen til en god venn på telefonen, eller duften av nybakte boller.

Avhandlingen undersøker hvordan evnen til såkalt holistisk harmonisk identifikasjon fungerer, og om det er mulig å trene den opp bevisst. I motsetning til den eksisterende litteraturen på området, konkluderer jeg med at det er fullt mulig – jeg presenterer til og med konkrete strategier.

Jeg valgte å ta en ph.d. fordi jeg ønsket å kvalifisere meg til en fast undervisningsstilling.

Etter fullført doktorgrad brukte jeg litt tid på å tenke over hva jeg vil i livet. Jeg fullførte undervisningsoppgavene mine ved NMH våren 2023, og jobbet fortsatt med filmmusikk.

Jeg undersøkte mulighetene for videre forskning, fikk napp hos Northwestern University i USA, og forberedte en søknad om midler til et forskningsopphold hos dem.

Samtidig var jeg etter hvert blitt ganske desillusjonert over akademia, og var usikker på om jeg ønsket å investere enda flere år i en uforutsigbar tilværelse som akademisk løsarbeider. Jeg var i ferd med å fylle 40, så kanskje var det elementer av en god gammeldags førtiårskrise også.

Kombinert med hendelser i familien, endte jeg opp med å takke ja til en stilling som avdelingsleder ved Alta videregående skole, hvor jeg selv gikk på musikklinja i sin tid.

Det kom litt ut av det blå både for meg selv og dem rundt meg, men det viste seg å være et godt valg.

Det viktigste jeg har lært av å ta en doktorgrad er ikke det som står i avhandlingens konklusjon, men det man generelt får trening på gjennom arbeidet med en vitenskapelig ph.d.:

Å virkelig gå i dybden på en problemstilling og et fagområde; å håndtere store mengder informasjon; presisjon i konseptuell og språklig fremstilling; samt selvtillit til å utfordre faglige sannheter når man kan argumentere saklig for at de er usanne eller utdaterte.

Oppholdet mitt i Alta var en utrolig lærerik og givende tid, med fantastiske kolleger. Så dukket det plutselig opp en ledig stilling som avdelingsleder ved Fakultet for utøvende kunstfag, UiS, med ansvarsområdene jazz, dans, PPU og musikkproduksjon.

Selv om timingen ikke var optimal, så dette ut som en unik mulighet til å kombinere ledelse med fagbakgrunnen min fra både jazz, musikkpedagogikk og musikkproduksjon, innenfor en institusjonstype jeg kjenner godt. Jeg tiltrådte stillingen her i Stavanger i august 2025.

Hvis jeg skulle sagt noe til meg selv som førsteårsstipendiat ville jeg gjort meg oppmerksom på forskning som viser at den store majoriteten av stipendiater opplever bedragersyndrom (imposter syndrome).

Det er altså fullstendig normalt å kjenne på en følelse av at du har blitt gitt en mulighet du hverken fortjener eller har forutsetninger for å klare. Men NMH har valgt ut din søknad i konkurranse med mange andre, fordi de har tro på nettopp deg og ditt prosjekt.

Jeg ville muligens også advart meg selv mot å bruke tre måneder på å lese om mikrofenomenologi. Du får ikke bruk for det, 2018-Ville!

Jeg vil nok avstå fra å gi karriereråd, men til dem som vurderer å søke en ph.d.-stilling vil jeg si:

Det å være stipendiat kan være både fantastisk og helt forferdelig, av og til samtidig. Du får en helt enestående mulighet til å fordype deg i noe, men dette «noe» vil i perioder sive inn i alle deler av tilværelsen og bevisstheten din – fritid, familieliv, drømmer.

Det går heldigvis over, men for at du skal orke å stå i det i tre år: Velg et tema du er genuint interessert i!