Jazzentusiasten

Fiolin har en lang tradisjon innenfor klassisk og folkemusikk, men det er ikke så mange som tar instrumentet inn i andre sjangre. Det ønsker jazzfiolinist Jørgen Krøger Mathisen å gjøre noe med.

– Fiolin i alle slags sjangre fascinerer meg. Om det er metal, progrock, pop eller moderne jazz spiller for så vidt ingen rolle. Prosjektet mitt er å putte fiolin inn i uvante sjangre, forteller 27-åringen som tar masterstudiet ved Norges musikkhøgskole med jazzfiolin som hovedinstrument.

Hva skjer med heavy metal-musikk når en fiolin plutselig kommer inn i bildet?

– Det har mer med meg som komponist å gjøre at det ikke blir helt som vanlig. Det blir mye skeive taktarter, akkordskifter og jazzharmonikk. Jeg er en teoretiker-nerd, som kanskje er litt av grunnen til at jeg forelsket meg i nettopp jazzmusikk, forteller Mathisen.

Jazzfiolin kan sammenlignes med basketball. Der den klassiske fiolinteknikken er som å skyte straffer hver gang, bruker jazzfiolinen hoppskudd, driblinger og skudd fra mange ulike vinkler i tillegg.

– Som liten spilte jeg klassisk fiolin og drømte om et liv i symfoniorkester. Selv om gitaren også lå hjertet nært, forteller Mathisen.

Klimpring på gutterommet tok veien til flere rockeband med kompisene i hjembyen Larvik. Etter hvert lot han gitaren ligge og tok med fiolinen inn i bandprosjekter.

Tror du mange nybegynnere slutter med fiolinspill etter noen år, fordi de ikke identifiserer seg med den klassiske stilen?

– Ja, man er ikke vant til å høre på klassisk musikk lengre, og heller ikke ha noen mening om musikk. Mange godtar bare det som blir servert på spillelister. Jeg håper jeg kan bidra med å modernisere fiolinscenen litt, forteller Mathisen som i februar slapp jazzplata Collett Collective med inspirasjon hentet fra rock, pop, klassisk og folkemusikk.

Flere har gått den litt uvanlige veien før ham. Didier Lockwood, Jean Luc Ponty og vår egen Ola Kvernberg er forbilder på feltet. De siste åra har det også dukket opp stadig nye strykestudenter som driver med improvisert musikk. Det er supert, synes Mathisen.

Kjenner du likevel på følelsen av å gå en annen vei enn mange medstudenter?

– Ja, men så føler jeg meg også litt mer som en gitarist enn en fiolinist. Jeg spiller i hvert fall fiolin på en litt gitaristisk måte med pedaler og egne systemer og teknikker som jeg har laget selv, forteller han.

I frykt for å være kjedsommelig nerdete, nøyer han seg med en forklaring kokt ned til at det handler om mer effektivisert og aksentuert buebruk. Med moderne mikrofoner, forsterkere og pedaler er han ikke avhengig av å lage så mye lyd.

– I motsetning til de klassiske solistene som jobber mye med å lage energi, trenger jeg ikke å overdøve et symfoniorkester. At jeg behandler buen mer som et plekter skaper en annen sound. Fiolin kan være et vanskelig instrument å treffe alle tonene på når det går fort og er mye bråk. Jeg har laget et eget grepssystem som gjør at jeg har rekkevidde over hele fiolinhalsen og alltid vet hvor jeg skal treffe uavhengig av støy rundt.

Med et uvanlig instrument, må man stake ut sin egen kurs i større grad enn andre.

– Jeg har ikke hatt så mange fiolintimer på Musikkhøgskolen, men det har blitt noen klassiske timer for å diskutere teknikk-ting og jobbe med klang. Det er gitarister, saksofonister og pianister jeg har hatt som improviserende lærere, og det har nok gjort noe med spillet mitt. Jeg ønsker å bringe musikken ut til flere folk og kanskje få noen unge til å synes at fiolin er kult.

Hva kreves for å bli en god jazzfiolinist?

– Noe så banalt som sinnsykt mye øving. Å spille skalaer og øve på å improvisere. I dag gis det kanskje for mye opplæring i rette måter å spille på, med for lite rom for utforskning og improvisasjon. Å prøve og improvisere over litt enkle sanger i ung alder, kan være med å forme din egen musikalske stemme. Det å linke tonene til en melodi med den musikalske stemmen som du har inne i hodet ditt, tror jeg bidrar veldig til utvikling av musikaliteten.

Hvor er du om 10 år?

– Forhåpentligvis holder jeg på med akkurat det samme som nå. Å spille et instrument er et livsverk og ikke noe man blir ferdig med – i hvert fall når man utforsker nye måter og gjøre det på og krangler litt med normen, smiler Mathisen.