For ansatte
No En
Søk

Inn i det uhørte

Live Maria Roggen og Ingfrid Breie Nyhus i skogen
Live Maria Roggen (t.v.) og Ingfrid Breie Nyhus jobber med prosjektet «(U)romantisk/Improviserende interpretasjon»

Hva skjer når man kler eldre repertoar i ny musikalsk drakt? I to vidt forskjellige prosjekter forsøker ansatte ved Norges musikkhøgskole å finne svar på nettopp det.

– Improvisasjon er et håndverk som handler om å oppdage hva ting er satt sammen av, sier Live Maria Roggen.

– Å plukke fra hverandre, reprodusere, prøve å bearbeide, og til slutt beherske bruken av de elementene du har oppdaget.

Med det nystartede treårs-prosjektet «(U)romantisk/Improviserende interpretasjon», går improvisasjonssanger Roggen og pianist Ingfrid Breie Nyhus inn i en annerledes musikalsk avkledningsprosess.

Et uromantisk prosjekt

Improvisasjon er et ord som ofte assosieres til konkrete musikalske uttrykk, eller at det er noe som tilhører jazzens domene. Men egentlig er improvisasjon en prosess, som ligger til grunn for alt kunstnerisk virke, mener duoen.

De fant hverandre for seks år siden, i ideen om å tolke Sibelius-sanger på en ny måte, med en slankere stemme og nærere lydverden.

– I kjølvannet av Sibelius-prosjektet reiste det seg mange spørsmål, som har avfødt en ide om å gå videre. Hvordan kan vi som duo jobbe med å improvisere og komponere med eksisterende materiale? I prosjektets tittel ligger spørsmålet; Hva er romantisk? – men også, hva er ikke romantisk? forteller de.

Duoen har valgt seg et senromantisk repertoar som en slags case study.

– Vi ønsker å forstå mer av hva stil, «språk» og estetikk er for oss utøvere. I en slik undersøkelse er den romantiske musikken et interessant utgangspunkt, fordi den i stor grad er ladet av «stil», eller av utøvende trekk som for eksempel lidenskapelig uttrykk eller mye vibrato, forteller Nyhus.

Utgangspunkt i uroen

Hvor veien går videre er ganske åpent, noe som er viktig i kunstnerisk utviklingsarbeid, ifølge duoen.

– Man formulerer noe man lurer på, musikalsk eller kunstnerisk, for så å forfølge den veien. Selv om vi har noen tanker om hvor vi vil gå, må det være åpent hvor det ender opp. Hvis ikke blir det ikke en like god prosess.

Hva skjer når dere prøver å kle av den romantiske stilen eller bytte den ut?

– Ideen om å avkle det romantiske gjør at vi finner rester og delelementer å komponere med. (U)romantisk betyr ikke at vi skal gjøre musikken på en uromantisk måte. Men vi ønsker å ta utgangspunkt i uroen man får av den tittelen.

– Selv om vi har noen tanker om hvor vi vil gå, må det være åpent hvor det ender opp. Hvis ikke blir det ikke en like god prosess.

Live Maria Roggen og Ingfrid Breie Nyhus
Portrett av Ingfrid Breie Nyhus og Live Maria Roggen

Den viktige distansen

Live Maria Roggen er opprinnelig jazzutdannet, Ingfrid Breie Nyhus har en klassisk utdannelse. Begge har dermed jobbet utøvende med stilstudier på mer tradisjonelt vis, men har deretter valgt å jobbe med andre typer av uttrykk, med vekt på ny musikk og friere former.

– Nå går vi inn i noe vi både kjenner, men også har mulighet til å ta et skritt tilbake fra og se på avstand. Nysgjerrighet kommer godt med, men vel så viktig er det å ha en distanse til stoffet. Det ligger allerede litt i den skapende, kompositoriske og forskende måten å jobbe med musikk på som vi gjør, som ikke bare går rett fra ide til utførelse, forklarer Roggen.

Kreves det også en mangel på respekt for det som har blitt skapt før?

– Et av prinsippene for å ta del i en tradisjon er lojalitet. Men slik jeg ser på tradisjon er det også en vifte av ulike måter å bruke den lojaliteten. I mange tradisjoner eksisterer det en stor bredde av virkemåter, alt fra å repetere tilnærmet likt sine forgjengere til det å skape nye spor med materialet. Det handler ikke om mangel på respekt, men om å tradere. Å ta del i en tradisjon med bruk av skapende elementer, er én måte å arbeide på. En annen er å jobbe med skaping som utgangspunkt, og hente inn noe gammelt materiale i det arbeidet. Kanskje prøver vi å kikke oss litt rundt fra begge de ståstedene, sier Nyhus.

Live Maria Roggen og Ingfrid Breie Nyhus i skogen med vann og en jogger i bakgrunnen
Albumet Demanten kommer 14. januar. Det er basert på forarbeidet til prosjektet.

En kna-prosess

«Komponerende interpretasjon» er nøkkelord i prosjektet deres. Ord de vil prøve å åpne opp så det ikke knyttes til en klar framgangsmåte, men i stedet gir rom for muligheter.

– Ordet interpretasjon knyttes ofte til den klassiske tradisjonen, en handling rammet inn av en bestemt tradisjon. Vi tenker mer på interpretasjon som forståelsesarbeid. Å forstå musikalsk og kroppslig, en form for utøvende forståelse, forteller Nyhus.

Sentralt i arbeidet står også improvisasjon. Med hver sin sekk av instrumentelle og vokale virkemidler og ulike arbeidsmåter, blir det som en kna-prosess hvor de tar i bruk alle ressursene sine.

– Det er en «prøve-ut-og-velge»-prosess som er sirkulær. Da vi jobbet med Sibelius' sanger var det nettopp denne arbeidsmåten som gjorde at det løsnet. I starten spilte vi notene som sto der, og jobbet mer med nyanser, for avkle stilen. Det var nyttig, for respekt handler også om å gå ordentlig inn i det eksisterende og forsøke å skjønne hvor det kommer fra. Men da vi etter hvert gikk inn i kna-fasen hvor vi følte at vi stod mer fritt til å velge bort, begynte det å bli spennende, forteller Roggen.

Å oppdage noe nytt

Om prosjektet ender med en utgivelse er uvisst. En egen forskningsblogg, fremførelser og deling med andre musikere skal imidlertid skje med sikkerhet. I løpet av treårsperioden de har fått støtte til, skal de møte musikere som jobber med tilstøtende problemstillinger, som for eksempel eksperimenterende tradisjonsarbeid.

– Siden vi jobber midt mellom mange ulike felt kan vi få til samtaler på tvers av praksiser, sjangre og roller som vi tror er bra og ikke minst viktig for Musikkhøgskolen, påpeker de.

Hva håper dere lytterne får ut av dette?

– Kanskje at de som hører på oss får en aha-opplevelse - eller oppdager at de selv har noen forventninger knyttet til stil og estetikk som vi enten innfrir eller ikke innfrir? Det spennende med eksperimenterende musikk er at man får mulighet til å oppdage noe nytt.

Gunnar Flagstad og Frank Havrøy med lommelykter ved flygel i mørkt rom
FrankåGunnar: Gunnar Flagstad (t.v.) og Frank Havrøy tester grensene for Schuberts musikk.

Ingen revolusjon

– Vi forsøker ikke å revolusjonere klassisk musikkinterpretasjon, men vi vil røske i snippkjolen som fort kan ha en tendens til å bli litt for trang, sier Frank Havrøy og Gunnar Flagstad, AKA FrankåGunnar.

På den nylig utgitte plata Schwanengesang tar de i bruk hele sin musikalske verktøykasse og gir Schuberts musikk en klang av alt fra jazz, cabaret og seig tango til pop og rajénde sjømannsviser. Bak tuklingen med den gamle mesterkomponisten ligger en dyp kjærlighet for musikken hans, men også et ønske om å utfordre en del av bransjen som kan framstå litt konservativ.

Hvorfor er det viktig å tolke gamle klassikere på nye måter?

– Det er så enkelt å kopiere de som har gått før, tidligere, fine innspillinger, men så ender man opp med at en sjanger blir reproduserende. Av og til er man nødt til å gjøre noe annet for ikke å stange mot egne konvensjoner, og ta en radikal innstilling til musikken for å se hva man ender opp med. Det er på tide etter å ha følt at man går på de samme stiene og velger de samme løsningene hver gang, sier Frank Havrøy.

Prosessen i studio har handlet mer om stemning enn presisjon. Der stemmen hans ikke alltid har en vakker klang, og der det er partier han nesten mister pusten i, men som passerer fordi nettopp det bidrar til den fine stemningen.

Uhørt i en klassisk kontekst

Duoen mener snippkjolen kan oppleves for trang både i det profesjonelle feltet og blant musikkstudenter. Det finnes haugevis av klassiske musikere som ikke har noen problemer med å tilføre nye ting og egen personlighet inn i musikken, men for mange blir referanseinnspillinger hemmende.

I stedet for å bevege seg til den skumle utkanten av hva som er mainstream, velger man de trygge løsningene som har fungert før.

– I det klassiske feltet ser vi at tolkninger har en tendens til å bli litt mer strømlinjeformet enn kanskje tilfellet var for 150 år siden, før plate og CD-industriens tid. Med dette prosjektet vil vi se hva som skjer med musikken hvis vi slipper løs alt vi har av musikalske verktøy, men også hva som skjer når vi skal spille Schubert på normalt vis igjen.

– Har vi forandret oss som musikere, etter å ha vrengt partituret med innsiden ut og lett med lys og lykte mellom linjene etter noe som kanskje egentlig ikke står der, men som vi finner? Og hva skjer når vi gir ut denne innspillingen? Vi gjør jo noe som tilsynelatende ligner, men som også er helt uhørt og strengt tatt ikke lov hvis vi skal holde oss innenfor en klassisk kontekst, påpeker Flagstad, som bidrar med tidvis kraftig omskrevet klaverakkompagnement på plata.

– Hvor fritt kan vi spille før Schubert slutter å være Schubert? Det spørsmålet er veldig interessant.

Frank Havrøy og Gunnar Flagstad / FrankåGunnar
Gunnar Flagstad og Frank Havrøy med lommelykter i mørkt rom

Materiale med sprengstoff

Svarene de har fått foreløpig, viser at det er sprengstoff i materialet. Kritisert av enkelte for å ikke føre den klassiske musikken videre, men først og fremst overraskende mye entusiasme. Anmeldere som føler at de kjenner Schubert bedre etter å ha lyttet til FrankåGunnars mange uttrykk, og tilbakemelding fra lyttere som får lyst til å børste støv av de egentlige Schubert innspillingene. Flagstad sammenligner arbeidet med plata, med aha-opplevelsen han fikk da han nylig var i Nidarosdomen.

– Her har de fått et nytt, fantastisk lysanlegg som åpner opp hele kirkerommet. Jeg har for eksempel visst at det var tretak i sideskipet, men ikke egentlig sett det før nå. Nå har vi satt vårt eget personlige flomlys på Schuberts partitur, og ser plutselig ting med litt nye øyne som er veldig interessant for vår egen del.

Havrøy beskriver arbeidet med plata som en personlig reise han har opplevd stimulerende.

– Når man føler at man går i sirkel, har man et ansvar både overfor seg selv og musikken å skulle ta noen grep. Det er en periode fra slutten av 1800-tallet hvor respekten for det skrevne ord etablerer seg sterk. Man får enorm respekt for partituret, komponisten og verket som kanskje har bikket over i en ærbødighet, som kan stoppe utfoldelsen av musikken. Jeg tror ikke Schubert blir noe bedre av at vi løfter han opp på en pidestall. Musikken står så trygt på egne bein, at den har godt av å bli utfordret og sett på fra andre kanter. Hvis det kan vise oss noen andre veier inn til Schubert og skape entusiasme rundt musikken hans er det kjempefint, påpeker Havrøy.

En tribute til Schubert

Tar man et blikk bakover i tid, er egentlig ikke det de gjør spesielt radikalt. At det blir skrevet en fin melodi som andre lager en remiks av, skjedde også på Schuberts tid; Beethoven lagde variasjoner over Mozarts tryllefløyte-temaer, Liszt lagde variasjoner over Schubert som igjen lagde variasjoner over sine egne temaer.

– Dette er en slags tribute til Schubert hvor vi spiller hans musikk, men med musikalske verktøy der vi har 200 år til med musikkhistorie å øse av. Vi forsøker å ta velbegrunnede valg og møte partituret med nysgjerrighet. Samtidig som vi får stille noen dumme spørsmål, for eksempel hva som skjer hvis vi gjør dette i 7/8-delstakt i stedet for 3/4-del, sier Flagstad.

Hvorfor falt valget på akkurat Schubert?

– Det er noe med musikken hans som treffer oss og byr på mange assosiasjoner. Sammenlignet med seinere romantiske komponister som skriver mer utfyllende harmonisk, med flere metningstoner, tettere harmonikk og mer polyfont, er Schubert veldig renskåret harmonisk og med enkle strukturer i akkompagnementet. Musikken hans er et åpent landskap som kan lede i så mange retninger, og så fantastisk at man nesten ikke får til å ødelegge den, mener duoen.

– Vi forsøker ikke å revolusjonere klassisk musikkinterpretasjon, men vi vil røske i snippkjolen som fort kan ha en tendens til å bli litt for trang.

Frank Havrøy og Gunnar Flagstad / Frankågunnar
Nærbilde, brunt flygel med noter

Laboratorievirksomhet av assosiasjoner

At perfeksjon er forkastet til fordel for inderlighet, har vært viktig for dem. I en verden der nivået på klassisk musikk er skyhøyt, kan problemet med noen innspillinger være nettopp at alt er perfekt, men spontaniteten mangler. Der man normalt sett forholder seg til partiturets metronomtall, styrkegrad osv., har FrankåGunnars uendelige tolkningsmuligheter avlet spørsmål som; skal vi spille i moll i stedet for i dur?

Hvordan går dere videre for å kle av musikken dens kjente stil?

– Det er en idéutveksling der vi ikke nødvendigvis har endt med å forandre så mye, men for eksempel diskutert om vi skal beholde harmoniene som de er eller reharmonisere. Å kaste ut ideer blir som en slags laboratorievirksomhet av assosiasjoner. Noen ganger fører det oss på andre siden av Atlanterhavet og ligner på amerikansk musikk for 100 år siden, andre ganger skal det ikke så mye til før det blir en sjømannsvals. Samtidig har vi forholdt oss til noen regler: Vi har ikke tuklet med teksten, beholdt alle vers og vært opptatt av at det skal være gjenkjennelig som Schubert. Men hvor fritt kan vi spille før Schubert slutter å være Schubert? Det spørsmålet er veldig interessant.