Blå toner med Balke

I nærmere 50 år har Jon Balke beriket verden med sin musikalske palett. Å se forskjell på rødt og grønt, klarer han derimot ikke. Noe musikkverden kan prise seg lykkelig for.

Drømmen var nemlig å bli noe helt annet.

– Jeg skulle bli pilot, men er fargeblind. Ser du ikke forskjell på lanterner og lys som skal guide deg, er du automatisk utelukket i lufta, ler Balke.

Der synet satte en stopper, kom hørselen ham til unnsetning.

Jon Balke fikk musikken inn med morsmelka. Nærmere bestemt av sin far, som riktignok jobbet som lektor, men holdt på med musikk hele livet.

– Han var universalmusiker og spilte like godt klarinett som gitar, piano og kontrabass. Jeg vokste opp i et hjem fylt av musikk, forteller Balke.

Han har ingen minner av trøttende terping eller forsakelse av andre aktiviteter i barndommen. Musikken har alltid vært lystbetont.

Skulle Jon Balke komme til å kjede seg, gjør han noe med det. Pianolærerinnens Czerny-etyder ble raskt forkastet til fordel for farens Duke Ellington-noter.

– Egen-driven har alltid vært kraftig. I oppveksten brukte jeg mye tid på å forske i musikken, i jazz og blues-orienterte ting, så vel som cello. Jeg hadde en fantastisk lærer, Arne Novang, som var førstecellist i Oslo-filharmonien.

– Det ble ikke det instrumentet jeg utviklet mest, men jeg spiller det fortsatt for meg selv, forteller Balke, som også har jobbet mye med perkusjon, synth og elektronisk musikk ved siden av pianoet.

– Husker du første gang jazzen traff deg?

– Det første minnet jeg har av jazzmusikk er trio-platen «Money Jungle» med Duke Ellington, Charles Mingus og Max Roach som traff meg hardt i 12-årsalderen. Det var en mørk energi der jeg ble veldig fascinert av, forteller han.

– Jeg fornemmet en eller annen type frihet i det musikalske uttrykket som virket veldig tiltalende.

Det var nettopp mangelen på frihet som satte retningen for Jon Balkes karriere. Etter å ha gått to år på musikklinja ved Hartvig Nissen Gymnasium droppet han ut.

– Det var et regime som var preget av en ekstremt streng klassisk pedagogikk hvor vi skrev firstemmig sats, og tritonus var forbudt. Jeg fikk røde streker i boka hele tiden fordi jeg tok meg masse friheter, og var i opposisjon til hvordan alt var lagt opp.

Jon Balke begynte i stedet å jobbe. I en alder av 19 var han profesjonell musiker, og spilte etter hvert sammen med broren Erik og den ikoniske jazzvokalisten Radka Toneff, som han jobbet med jevnlig frem til hun døde i 1982.

I løpet av 70- og 80-tallet ble det også samarbeid med jazz-navn som Jon Eberson, Karin Krog og Sidsel Endresen, og som et av de opprinnelige medlemmene i supergruppen Maqualero.

28 år gammel mottok Balke norsk jazz høyeste utmerkelse, Buddy-prisen. Internasjonale utmerkelser og samarbeid med en lang rekke jazz-størrelser er heller ikke få.

– Hva har du ønsket å formidle gjennom jazzen?

– En type ærlighet. For meg er jazz en søken etter et originalt uttrykk som ikke er i konkurranse med noe annet, men som er en direkte kunstnerisk ytring fra en kreativ sjel til omverdenen. I dette ligger det en etikk. Et budskap om å lytte til seg selv og bidra ut i verden med det du genuint føler for.

Å kunne operere i et fritt landskap har styrt alle valgene han har tatt.

– Jeg har et hode hvor det popper opp ideer hele tiden, som jeg vil følge opp. Det virker veldig utilfredsstillende å produsere musikk etter bestemte kriterier. Jeg har smakt på det å være filmkomponist og forholdt meg til mange andres føringer, uten at det ga mersmak, konstaterer Balke.

– Hvor leter du etter kilder?

– Jeg hadde en periode fra midten av 20-årene hvor jeg reiste veldig mye rundt i verden og hørte på det som nå kalles for verdensmusikk. Før internett, og før dette var en sjanger. Jeg var mange ganger i Vest-Afrika, Brasil, India og Kina.

– Det var noen veldig formative år, da jeg skjønte at musikk er utrolig mye mer enn det lille feltet jeg hadde utforsket. Jeg hadde også en lang periode jeg var dypt fascinert av samtidsmusikk fra 60, 70 og 80-tallet.

Da Jon Balke begynte å bli ambisiøs på komposisjon, innså han at manglende utdannelse hadde ført til noen store kunnskapshull.

– Jeg kontaktet Olav Anton Thommessen som var professor på Musikkhøgskolen. «Det står ikke noe politi og stenger døra til forelesningene mine» sa han, så jeg fulgte orkestreringsklassene i noen år, smiler Balke.

Han kom etter hvert i kontakt med sonologi-tankegangen, med fokus på musikk som lyd og energi, og et gryende miljø på Høvikodden for elektro-akustisk musikk.

– Etter hvert begynte jeg også å grave meg bakover i jazzhistorien, forteller Balke om inspirasjonen som har kommet fra mange ulike hold.

Han ser på komposisjonene sine som et rammeverk, med rom for at hver musiker skal ha frihet til å utforske sitt univers.

– Hvorfor trakter du etter et slikt usikkerhetsmoment i musikken?

– Det handler om muligheten til å ha en Eureka-opplevelse på scenen. For det føles så tilfredsstillende når ting oppstår som ikke er planlagt, eller kanskje er det planlagt, men absolutt ikke garantert at skjer. Det er en type forløsning av musikalsk energi, som jeg ikke har funnet noen annen måte å få til på.

Å ha en grunnstruktur; et akkordskjema eller en basslinje som går på repeat, kanskje med en solist på toppen, men legge inn mange åpne strekk, er en fruktbar «mal» ifølge Balke.

– Varigheten av musikalsk intensitet vil alltid variere avhengig av akustikk, lydforhold på scenen, dagsformen til de enkelte osv. Å kunne forlenge eller avslutte sånne prosesser ut fra om ting er døende eller om det er en energi som bare vokser og vokser – det er den fleksibiliteten jeg er ute etter, og som styrer mine kompositoriske valg, forklarer han.

På 90-tallet skrudde Jon Balke opp volumet på sin egen fantasi, og lot musikken vandre inn i nye, uventede landskap.

Sentralt står musikalske krumspring i trioen «Jøkleba». Han etablerte også «Magnetic North Orchestra», som hentet inspirasjon fra nordisk musikkultur og folkemusikk.

På 2000-tallet etablerte han prosjektet Siwan. En musikalsk mosaikk av arabisk musikk, renessanse og barokk.

– Hva ligger til grunn for et vellykket samspill?

– Tilstedeværelse og konsentrasjon fra alle medvirkende – hele tiden. Når ingen forløp er 100 prosent fastlagt, må alle være på alerten. Lytte til prosessene som foregår og reagere på direksjonen fra meg. I dette ligger et krav om åpenhet og samarbeidsvilje fra alle involverte, forteller han.

– Det funker dårlig med kjempestore egoer som er interessert i å promotere seg selv. Alle orkestre jeg har drevet med har vært en type kollektiv.

Samtidig er hele jazzhistorien full av kjempestore egoer som tenkte helt annerledes. Selv ble en ung og usikker Jon Balke feid ned av pianokrakken av den legendariske tenorsaksofonisten Archie Shepp.

– Han syntes arpeggioen min til Karin Krog var altfor forsiktig, og hamret i stedet selv løs på pianoet. Det var egentlig en fin lærepenge; å tørre og være tydelig, ler Balke.

3. mai er det duket for konserten «Magnetic Works» på Musikkhøgskolen, der han skal by på musikk fra hele karrieren sammen med noen av Norges fremste musikere på samspill, så vel som studenter.

Å få være i kontakt med studenter føles som en personlig og mental berikelse, ifølge Balke.

– Siden jeg begynte å jobbe på Musikkhøgskolen i 2021 har jeg blitt tvunget til å verbalisere masse ting som jeg har utviklet helt intuitivt. Min utdannelse har vært å sitte i turnébussen å høre på eldre musikere snakke om musikk, fiske opp noen tips her og der og utvikle det jeg synes fungerer. Jeg har ikke vært tvunget til å sette ord på det før.

– Kan du sette ord på hva et jazz-talent er?

– Jazz-begrepet har etter hvert blitt veldig problematisk fordi det er så åpent og har så mange lag. Men jeg blir glad når jeg hører noen som har et originalt uttrykk, og som forsker på noe som ikke er stiløvelser. Det kan godt være på et veldig fomlete stadium.

– Jeg er uansett mye mer interessert i det enn det blendende virtuose i et etablert stiluttrykk.

Som førsteamanuensis på Musikkhøgskolen har ikke veiledningen hans noen salgs- eller strømmetall for øyet.

– Men jeg har hatt en del forumdiskusjoner med studentene. Originalitet; finnes det? Hva er kunst? Hva er motivasjonen for det vi driver med? Jeg prøver å være forsiktig med å ha noen meninger, men heller frigjøre studentens tankegang rundt tingene, påpeker Balke.

I kjølvannet av et liv som ikke-kommersiell artist har han selv kjent på både opp- og nedturene.

– Selv om jeg har vært veldig heldig og hatt en ganske jevn strøm av tilbud, har det også vært perioder med lite jobb. Da føler man seg fort parkert og tilsidesatt, og lurer litt på om det er noen fremtid i dette, før det løsner igjen.

Å være i berøring med andre kunstfelt har alltid interessert ham. Da han satte sammen den musikalske tenketanken Batagraf var målet å utforske sammenhengene mellom rytmikk, språk og litterært innhold.

Samarbeid med Kjell Bjørgengen, en av de tidlige pionerene på videokunst i Norge, så vel som koreografer og kunstnere har beriket musikerlivet, ifølge Balke.

Han har også arbeidet tett med kona Tone Myskja, som er billedkunstner med videoinstallasjoner som arbeidsfelt.

– Å kjenne forlengelsen av musikalsk kraft og se hvordan det slår ut i andre medier er veldig fascinerende. Det samme gjelder moderne dans. Når den musikalske energien er i ett med de kroppslige bevegelsene hos danserne, får man kontakt med en annen musikalsk dimensjon.

– Er du mer opptatt av det abstrakte enn et konkret budskap?

– Jeg har vært politisk aktiv siden tenårene. Med kuppet i Chile lagde jeg masse låter som hadde navn fra den konflikten, og jeg involverte meg i diskusjoner; kan musikk være politisk? Finnes det noe politisk budskap i abstrakt musikk? Det var steile fronter. Langt ute på venstresida var det for eksempel et klart standpunkt at «rock er rødt».

– Men jeg følte ikke at diskusjonene førte noe sted. Jeg begynte i stedet å interessere meg for kunst som åpner opp et refleksjonsrom, snarere enn kunst som skal fortelle deg hva du skal mene.

Å balansere familielivet med en internasjonal musikerkarriere har ikke alltid vært lett.

– Det er offer som går begge veier. Konsertvirksomhet innebærer fravær hjemmefra, samtidig har det vært mange gode tilbud jeg har valgt bort for å kunne være med kona og de to døtrene mine. Det er en balanseøvelse man må orke å stå i, understreker Balke.

I dag er døtrene for lengst voksne. I juni fyller Jon Balke 70 år.

– Har du fortsatt mye musikalsk ugjort?

– Ja! Det er mye som har blitt liggende som jeg ikke har fått tid til å fullføre. Skisser, innspillinger og notemateriale som skal renskrives. Selv om konsertmarkedet har blitt veldig annerledes etter pandemien, har jeg også solokonserter i sikte.

Balke høres nesten andpusten ut bare av tanken på alt som skal skvises inn i fremtiden. Kanskje blir det likevel plass til en pasjon som lenge har ligget på hylla.

For der pilot-drømmen brast, har paragliding vært en stor interesse gjennom livet.

– Paragliding er beslektet med musikk, men såpass tidkrevende at jeg har måttet gi avkall på det.

– Hva er det som fascinerer deg med det?

– Fra det øyeblikket du drar opp skjermen i en fjellside er det et «point of no return», som er veldig likt det å gå på scenen. Det er en risikobasert fokus-situasjon full av usikkerhetsmomenter, som krever en sensibilitet for kreftene som drar i skjermen. Hvordan kan du utnytte luftstrømmene til å holde deg oppe? Når du lander kommer adrenalinrushet, lik den du får når du går av scenen etter en vellykket konsert.

– Jeg funderer hele tiden på om jeg skal ta det opp igjen. Vi får se, smiler Balke.