Artikkel 3390098

Velkommen til den høytidelige avslutninga av studieåret 2024 til 2025 på Norges musikkhøgskole.

Og stor takk til Lukas, Sandra, Astrid, Amund og Johanne som åpnet programmet med en lur-fanfare. Den har tittelen PRELURIUM – komponert av Wolfgang Plagge, opprinnelig skrevet til festivalen Lyden av musikkhøgskolen i 2020.

Mange av oss husker den festivalen – som ble avlyst på grunn av covid-pandemien. I samme periode var det heller ikke arrangementer som dette.

Da vi gikk i gang igjen etter pandemien – og jeg var ny som rektor – var vi først i tvil om hvor viktig en markering som dette egentlig var for studentene. Mange her er ferdige med eksamenene sine lenge før 20. juni og har reist ut av byen. Ikke alle kan være her.

Overskrift

Men vi erfarte raskt at slike ritualer var viktige for mange – avgangsstudenter med familie, andre studenter, kollegiet på NMH. Å samles og feire noe av det vi har oppnådd, hver for oss og sammen, det siste året, har en verdi. Det blir satt pris på, og vi som er her representerer flere.

En semesteravslutning innebærer selvsagt en avslutning. Men mer enn det er den egentlig et overgangsrituale. Fra studier til arbeidsliv eller fra bachelor til master eller andre utdanninger, her eller andre steder.

Slike overganger kan oppleves ulikt. Kanskje er det deilig å være ferdig, kanskje er det skummelt. Kanskje vet dere masse om hva dere har lyst til å gjøre etter dette, men ikke like mye om hva dere skal eller kan – særlig om dere også skal betale husleie og andre nødvendige utgifter.

Arbeidsliv

Veiene ut i musikkarbeidslivet kan være mange.

For min del ble jeg nylig minnet om noen av mine første steg ut av NMH, da jeg fikk være med å feire at Det Norske Solistkor fylte 75 år. Samtidig tok vi avskjed med Grete Pedersen som har vært dirigent og kunstnerisk leder i koret i 35 år – og som også jobber her på NMH – og neste år skal videre ut i verden, til Yale i USA.

Det ble en storslått feiring, på Festspillene i Bergen og på flere ulike scener i Oslo. Selv var jeg med på konserten i Universitetes aula i Oslo, rammet inn av maleriene til Edvard Munch. Jeg skal vende tilbake til det rommet seinere, men først:

Da jeg var ferdig med det som het hovedfag den gangen – litt før Solistkoret fylte 50 år – ble koret en viktig oppdragsgiver for meg i mine første år som frilanser og deltidsansatt. Det skulle bli et spennende yrkesliv med musikk, som etter hvert førte meg tilbake til en doktorgrad og – etter enda en runde utafor huset – en rektorjobb her på NMH.

Oversktift

I årene etter studiene var jeg med på mange flotte og spennende musikalske prosjekter. Det var givende og spennende. Samtidig var det et liv der jeg kjente på sårbarhet og prestasjonspress og konkurranse, og ikke alt var like greit. Når blir man valgt, og når blir man valgt bort? Eller kanskje heller: når får noen andre det oppdraget eller den jobben du drømmer om, ønsker deg eller kanskje til og med synes du fortjener?

Musikkarbeidslivet er bra, og samtidig er det oftest ikke helt «A4». Men det vi vet, ut fra en helt fersk undersøkelse av hva de jobber med, de som er utdanna fra oss, Griegakademiet, NTNU musikk og andre norske institusjoner innen høyere musikkutdanning de siste ti årene, det er at de fleste får relevante jobber.

Med andre ord: det er bruk for dere der ute, og dere kan til og med regne med å få betalt for det dere gjør. Er ikke det greit å ta med seg, som utgangspunkt?

Slike overganger kan oppleves ulikt. Kanskje er det deilig å være ferdig, kanskje er det skummelt. Kanskje vet dere masse om hva dere har lyst til å gjøre etter dette, men ikke like mye om hva dere skal eller kan – særlig om dere også skal betale husleie og andre nødvendige utgifter.

Ulike veier ut i musikkarbeidslivet

Veiene ut i musikkarbeidslivet kan være mange.

For min del ble jeg nylig minnet om noen av mine første steg ut av NMH, da jeg fikk være med å feire at Det Norske Solistkor fylte 75 år. Samtidig tok vi avskjed med Grete Pedersen som har vært dirigent og kunstnerisk leder i koret i 35 år – og som også jobber her på NMH – og neste år skal videre ut i verden, til Yale i USA.

Det ble en storslått feiring, på Festspillene i Bergen og på flere ulike scener i Oslo. Selv var jeg med på konserten i Universitetes aula i Oslo, rammet inn av maleriene til Edvard Munch. Jeg skal vende tilbake til det rommet seinere, men først:

Da jeg var ferdig med det som het hovedfag den gangen – litt før Solistkoret fylte 50 år – ble koret en viktig oppdragsgiver for meg i mine første år som frilanser og deltidsansatt. Det skulle bli et spennende yrkesliv med musikk, som etter hvert førte meg tilbake til en doktorgrad og – etter enda en runde utafor huset – en rektorjobb her på NMH.

Ikke helt «A4»

I årene etter studiene var jeg med på mange flotte og spennende musikalske prosjekter. Det var givende og spennende. Samtidig var det et liv der jeg kjente på sårbarhet og prestasjonspress og konkurranse, og ikke alt var like greit. Når blir man valgt, og når blir man valgt bort? Eller kanskje heller: når får noen andre det oppdraget eller den jobben du drømmer om, ønsker deg eller kanskje til og med synes du fortjener?

Med andre ord: det er bruk for dere der ute, og dere kan til og med regne med å få betalt for det dere gjør. Er ikke det greit å ta med seg, som utgangspunkt?

Så viser også den samme kandidatundersøkelsen at noe studentene utfordrer oss til å bli enda bedre til, er å forberede dem til arbeidslivet på andre måter enn å lære å spille og synge best mulig, for å utvikle sitt eget uttrykk. Det trengs kunnskap om å overleve i «bransjen» – hva det nå er.

Den utfordringa jobber vi med jevnt og trutt, og skal fortsette med det framover.

Samtidig er det ingen one size fits all svar på behovet for å bli enda mer «bransjeretta». Og det er blant annet fordi vi er en mangfoldig institusjon, som utdanner til et enda mer mangfoldig arbeidsliv.

Sånn skal det også være.

Et år med opplevelser og inntrykk

Når jeg tenker tilbake på noen av mine møter med studentene på NMH i løpet av det siste året, blir jeg ikke bare slått av hvor inspirert, imponert og rørt jeg nesten alltid blir av å møte og lytte til dere – og noen ganger tankefull. Spennvidden i det dere holder på med er også så imponerende. Her er noen eksempler:

Jeg har vært på:

• Konsert i kantina med studenter fra videreutdanninga kulturelt mangfold i musikkundervisningen
• Konsert i Store Studio der to av våre studenter var solist og dirigent med Kringkastingsorkesteret
• Operaens scene 2 Bjørvika og hørt våre studenter spille Eugene Onegin med studenter fra Operahøgskolen
• Victoria Jazzscene og hørt kreative improviserende musikere, låtskrivere og sangere framføre egne saker og lede små og store band
• NMH og blitt servert Operalapskaus her i Lindemansalen
• Jeg har vært i Sør-Afrika og opplevd pedagogikkstudentene våre musisere med barn fra de fattige bydelene i Johannesburg og på Ål der noen andre gav konsert på gamlehjemmet

Jeg har vært i undervisningsrommene våre:

• for å snakke med alle førsteårsstudentene på bachelor om strategien til NMH og vår plass i samfunnet
• for å møte masterstudentene i musikkteori for å dele erfaringer som journalist og kritiker
• på «Improkappleik» med folkemusikkstudentene og fikk/måtte sjøl – etter mildt press – være med på leiken sammen med en felespillende student jeg aldri hadde møtt før
• Sett og hørt hvor mye studentene kan tilegne seg etter en intensiv uke med tidligmusikk som tema, og hvor gøy det virker som det har vært.

Og jeg har fått bære fanen for Norges aller beste korps i 17. mai-toget her i Oslo, og på denne tida i fjor: for NMH i PRIDE-toget.

Og mye, mye mer.

Alt dette viser en herlig allsidighet som for mange peker i retning av det arbeidslivet som venter, men det er ikke alltid helt rettlinjet hvor veien går videre.

Uansett er det nok slike opplevelser det som motiverer meg aller mest i min jobb, og jeg tror jeg kan si det på vegne av alle som jobber her, for dere – både lærere og de som jobber i administrasjonen.

Uansett er det nok slike opplevelser det som motiverer meg aller mest i min jobb, og jeg tror jeg kan si det på vegne av alle som jobber her, for dere – både lærere og de som jobber i administrasjonen.

Kunnskap og kunst som beredskap

Så er vi også med i en større verden, som vi får kontakt med blant annet i de Europeiske Universitetsalliansen vi er med i, IN.TUNE. Mye er felles mellom musikkutdanningene i Oslo, den Haag og Barcelona, Wien, Helsinki, Bucuresti, Paris og Beograd.

Men i Beograd har studentene demonstrert og blokkert sine egne institusjoner siden november i protest mot det de hevder er et korrupt og autoritært regime i Serbia. Gjennom alliansen er dette også «våre» studenter, og det minner oss om at en urolig verden raskt kan komme tett på.

Jeg orker egentlig ikke å dvele så mye med den store verdenssituasjonen og alt vi kan bekymre oss om her. I dag er det tid for å feire!

Men jeg vil gjerne helt til slutt dele én ettertanke, også den fra Universitetes aula. Tre dager etter i konserten med Solistkoret var jeg nemlig og hørte statsminister Jonas Gahr Støre holde en tale under overskriften «Norge i en urolig verden».

Der ble vi også minnet om historien til rommet og hvordan Munchs bilder ble fjernet under andre verdenskrig. I stedet for sola kom det opp et hakekors der framme, og studenter og ansatte på universitetet ble samlet i aulaen i 1943 og siden deportert, noen drept.

I disse rammene sa statsministeren mye klokt – også noe sånt som dette:

Å bygge militær beredskap, det er dyrt, men egentlig enkelt. Men å bygge beredskap hos menneskene i samfunnet, det er vanskelig.

Der kommer høyere utdanning inn – med kunnskapsberedskap – og, vil jeg legge til: med kunstberedskap, med kreativ beredskap.

Vi som driver med musikk har verktøy som kan hjelpe oss og alle til å takle endringer og omstillinger i livet. Musikk og kunst kan trøste og samle oss, både som enkeltmennesker, i nære kretser, og som samfunn. Kunsten kan gi et løft ut av det hverdagslige og være en flukt fra støy og uro. Og den kan være en ytring i samtalene i verden, i samfunnet rundt oss.

Som skal være fri, som andre ytringer, i et demokratisk samfunn.

Slikt som dette tror jeg vi også må være sammen om å sette ord på, fortelle til politikerne våre og reflektere rundt, i årene som kommer.

Aktivt og engasjert studentutvalg

Musikkhøgskolen må utdanne studenter som deltar i samfunnet – med musikk, først og fremst, men også med andre typer kommunikasjon, koblet til en rekke ulike roller.

Blant annet derfor – og selvsagt for å jobbe med mindre oppgaver, som også er viktig – er jeg glad for at vi har et aktivt og engasjert studentutvalg på Musikkhøgskolen, som har annonsert at de vil sette internasjonalt arbeid, hjemme og ute, høyt på dagsordenen for neste studieår.

Jeg skal snart gi ordet til lederen for årets SUT, Lucie Lou Camps.

Men før det skal vi få høre – styrt fra bak i salen – et improvisert, elektronisk stykke av komposisjonsstudent Thorvald Bugge Helle.

Vi som driver med musikk har verktøy som kan hjelpe oss og alle til å takle endringer og omstillinger i livet. Musikk og kunst kan trøste og samle oss, både som enkeltmennesker, i nære kretser, og som samfunn. Kunsten kan gi et løft ut av det hverdagslige og være en flukt fra støy og uro. Og den kan være en ytring i samtalene i verden, i samfunnet rundt oss.

Som skal være fri, som andre ytringer, i et demokratisk samfunn.

Slikt som dette tror jeg vi også må være sammen om å sette ord på, fortelle til politikerne våre og reflektere rundt, i årene som kommer.

Aktivt og engasjert studentutvalg

Musikkhøgskolen må utdanne studenter som deltar i samfunnet – med musikk, først og fremst, men også med andre typer kommunikasjon, koblet til en rekke ulike roller.

Blant annet derfor – og selvsagt for å jobbe med mindre oppgaver, som også er viktig – er jeg glad for at vi har et aktivt og engasjert studentutvalg på Musikkhøgskolen, som har annonsert at de vil sette internasjonalt arbeid, hjemme og ute, høyt på dagsordenen for neste studieår.

Jeg skal snart gi ordet til lederen for årets SUT, Lucie Lou Camps.

Men før det skal vi få høre – styrt fra bak i salen – et improvisert, elektronisk stykke av komposisjonsstudent Thorvald Bugge Helle.